To sider av samme sak

'Har misjon gått ut på dato?' var overskriften på en panel­debatt under misjonsuka i Oslo. Den samme debatten har løpt i Vårt Lands spalter den siste tiden: Er misjon fortsatt relevant? Nyheten om at tyske kristne ikke lenger vil misjonere overfor muslimer (VL, 23. januar) har reist spørsmålet om misjon heller bør erstattes med dialog.

Det er ingen tvil om at misjonstenkning har forandret seg drastisk de siste tiårene. Mange misjonsorganisasjoner har tatt til seg den postkoloniale kritikken og endret både metoder, mål og grunnlagstenkning. Likevel påpeker teolog og misjonsforsker Marion Grau at kolonialistiske holdninger fortsatt er en utfordring, og Areopagosprest Tore Laugerud snakker om «misjon med bismak» (VL, 5. februar). Dette er en utfordring vi skal ta på alvor.

Giftig forkynnelse. Et eksempel på kolonialistisk misjon fra litteraturens verden finner vi i boka Gifttreet (The Poison­wood Bible). Her skildrer forfatter Barbara Kingsolver en amerikansk baptistfamilies møte med Kongo. Misjonskallet har ikke forberedt dem på virkeligheten de møter i den lille landsbyen langt inne i jungelen. En av utfordringene de møter er kommunikasjon. «Tata Jesus er bängala,» roper pastor Price til forsamlingen. Siden han ikke stoler på tolken sin, forsøker han selv å forkynne på det lokale språket.

Dessverre uttaler han ordet feil, og meningen blir helt vridd. I stedet for å forkynne at Jesus er noe dyrebart, forteller han lytterne at Jesus er som gifttreet, hvis røyk er giftig og gir utslett på kroppen. Landsbyboerne er allerede skeptisk til den hvite mannen med de rare ideene, siden han ønsker å døpe barna deres i elva der krokodillene lurer. Dessuten har «demonstrasjonshagen», som han plantet for å lære dem moderne dyrkningsmetoder, visnet etter kort tid.

Enveiskommunikasjon. Hvordan kan vi formidle kristendommens kjerne på tvers av kulturelle og språklige barrierer? Price er et eksempel på misjon som strander på grunn av enveiskommunikasjon. I troen på at Vesten har svaret, har misjonæren mistet evnen til å lytte og lære fra sine nye naboer. Resultatet er en lite sjarmerende arroganse. En holdning som ikke vinner noen etterfølgere for Tata Jesus.

Misforståelsene og feilkommunikasjonen er enda tydeligere i musikalforestillingen «Mormons bok». Mormoner-misjonæren Arnold går på en måte i den motsatte grøfta av pastor Price. Mens Price er blind for sine omgivelser og fullstendig overbevist om at det er han som har rett, enten det gjelder evangeliet eller grønnsakdyrking, er Arnold i overkant imøtekommende og villig til å tilpasse seg for å få innpass med sitt budskap.

Etter munnen. Her ender misjonæren til slutt opp med å dikte et nytt evangelium. Han snakker lokalbefolkningen etter munnen når han ser at det vinner konvertitter som kan telles og rapporteres inn. Mormons bok har blitt til Arnolds bok, og de nyomvendte har tatt til seg et evangelium som er en parodi av det misjonæren reiste ut for å forkynne.

Arnold er en komisk og absurd skikkelse jeg tror få misjonærer vil kjenne seg igjen i.

Men både Gifttreet og Mormons bok er gode påminnelser om utfordringene ved kommunikasjon på tvers av kultur og språk. Og kanskje mest av alt, at vi vil alltid ha blindsoner: holdninger og forestillinger vi ikke er klar over. For å være relevant må vi være i en kontinuerlig prosess der vi er villige til kritisk å reflektere rundt både metoder og språkbruk.

Å transformere verden. I mars møtes Kirkenes verdensråds kommisjon for verdensmisjon og evangelisering for nettopp slik kritisk refleksjon og dialog. Kommisjonen peker på dialog og misjon som to sider av samme sak. Under overskriften «pilgrimsferd» kan vi både søke å forstå hverandre gjennom økumenisk samtale og religionsdialog, og være med å transformere verden gjennom å vitne om Kristus i ord og gjerning.