Kommentar

Dødens glede og smerte

Tapet av livet og de vi er glad i og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?


Jeg leser dødsannonser hver dag, selv om det ikke er noen jeg kjenner blant dem. Jeg legger merke til avdødes fødselsår. Er de yngre eller eldre enn meg? Gir annonsen et hint om hva de døde av? Døde de brått, eller var det en lang lidelse?
Hvordan er det egentlig å dø? Erik Poppes film «Siste resept», om Per Fugellis farvel med livet, er et kjærkomment bidrag til å få vite mer om det mange av oss tenker på, men få snakker om.

Brå død. «Fra en ond og brå død, fri oss kjære Herre Gud», bes det fortsatt i litaniet i Den norske kirke. Jeg har ofte tenkt at det er litt merkelig at en brå død skal være en ond død. Er det ikke snarere den langtrukne lidelsen vi betrakter som et onde?
Jeg har kjent mennesker som har falt døde om i skiløypa, og jeg har hver gang tenkt på det som en god død. En rask avskjed med livet mens jeg gjør noe jeg er glad i å gjøre, slik kunne jeg godt tenke meg å slutte.
Men ikke riktig ennå. Det som er ondt ved en brå død, er at den kommer før vi har gjort oss ferdige med livet. Å dø før livet oppleves som fullført, kjennes ikke godt.
Og så er det selvsagt en vond opplevelse for de pårørende. De kastes ut i sorgen uten noen forberedelse, uten noen overgang. Det blir så rått og opprivende. Det manglende farvel blir et savn. De ordene som ingen visste skulle bli de siste, får en egen tyngde.

Hollywood. Men når det kommer til stykket, er vi heller ikke så gode til å takle den forberedte døden. Vi orker ikke å ta inn over oss at døden er uunngåelig. Oppmerksomheten samles om nye og dyre medisiner som skal utsette døden - eller mirakelet som man synes må komme. Den som skal dø, vil ikke se sorgen man påfører de etterlatte ved å snakke om døden. Dette var hva helsepersonell som pleier dødssyke kunne fortelle i NRKs Verdibørsen forleden.
«Det skjer bare i Hollywoodfilmer», sa en sykepleier om forventningen om at dødsleiet skal være stedet for forsoning av konflikter og reparasjon av brutte forhold. Selve dødsprosessen tar så mye krefter at det som var for tungt å ordne tidligere, blir uoverkommelig. Forbered deg i tide på døden, var rådet fra de som er oppe i dette til daglig.

Sinnsro. Hvordan skal vi møte døden? For noen er det viktig å vise sinnsro og verdighet. Sokrates død ses ofte som mønsteret for den gode død. Han kaster ut kona fra dødscellen fordi hennes gråt og klage er forstyrrende, og tilbringer sine siste timer i en opphøyd filosofisk samtale med sine disipler.
Jesu død er derimot full av følelser, kaos og drama. Hans mor gråter ved korset sammen med en av disiplene, mens de andre disiplene ikke tør å være der. Jesus selv roper sin fortvilelse mot en tom himmel og gråter blod i frykt for det som skal skje.
Jesu angst for døden skal bidra til å fjerne den moralske nedvurderingen av dødsangsten, mener Jarle Rasmussen, som har skrevet boken «To henrettelser. Jesus, Sokrates og kirkens platonske fangenskap».
– Det er noe dypt sant og ekte menneskelig ved denne angsten, skriver han.

Å miste. Døden er den mørke sorgen over å miste. Vi mister de vi er glad i, og de mister oss. Vi mister muligheten til å utrette noe. Vi mister naturen som gir oss så mye. Døden river vekk livet og relasjonene.
Det er i oppstandelseskapitlet i Korinterbrevet at Paulus skriver at Jesus har tatt bort dødens brodd. Oppstandelsen gir håp om å overvinne dødens tap. I oppstandelsen får vi evig liv og gjenopprettede relasjoner. Dette håpet kan gi en tro på at døden er en overgang til noe bedre.
Men jeg tror likevel ikke forventningen om den hinsidige tilværelsen kan ta bort smerten ved å dø. Tapet av livet og de vi er glad i, og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?

Dødsgleder. Per Fugelli hadde funnet noe han kalte dødsgleder. Det handlet om å få skrelt bort det uvesentlige, slik at han ble fri til å glede seg over livet. Nærheten til døden fjerner selvhøytidelighet og prestasjonskrav. Når vi ikke lenger kan yte så mye, åpner det for å lære verdien av å være. Vi setter større pris på det som viser seg å være vesentlig og umistelig.
Dette ligner veldig på de kristne mystikernes vei. Å komme nærmere den evige kjærligheten vi til slutt skal fylles helt av, handler om å dø bort fra det uvesentlige, å slippe stillheten til og bare være i Guds kjærlighet. Da blir også overgangen mindre mellom det som er nå og det som skal komme.
Men selv om han hadde funnet dødsgledene, var det bittert å møte døden for Per Fugelli. Det siste stykket fikk vi ikke være med på - det ble for tungt. Det var befriende ærlig. Smerten ved å vite at vi skal dø, er menneskets adelsmerke. Den skal vi ikke prøve å slippe unna.

Sammen. Søndag hørte vi hvordan Jesus vendte ansiktet mot Jerusalem og begynte å vandre mot lidelse og død. Jeg skal snart gå mot Jerusalem i hans fotspor. Og når tiden kommer at jeg går mot lidelse og død, så skal jeg vite at jeg går sammen med ham. Han blir med hele

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar