En annen verden er mulig

EN MANN HAR blitt tatt av strømmen. Lenger nede hører han buldringen fra et fossefall som vil slå ham ihjel. Han ber til Gud tre ganger, og hver gang dukker det opp en turgåer langs elvebredden som tilbyr seg å kaste ut en redningsbøye.

Men mannen i elven takker nei. «Jeg ropte på Gud», svarer han. «Det er Ham jeg stoler på.»

I neste øyeblikk styrter han i døden. Ved perleporten våkner han opp igjen. «Tre ganger ropte jeg til deg», sier han til Gud. «Hvorfor hørte du ikke?»

«Jeg hørte deg hver gang», svarer Gud. «Og tre ganger forsøkte jeg å hjelpe deg. Men du takket nei hver gang.»

Faustiansk pakt. «Det finnes ingen anledning hvor tilbudet om bønn utløser mer berettiget harme», skriver Washington Post-kommentator Elizabeth Bruenig i artikkelen «The latest schoolhouse slaughter shows we have been defeated». Tonen er resignert. Amerika har tapt, for sin egen selvmordsparagraf (også kalt Second Amendment).

Slik plasserer hun det ukentlige (!) ritualet som er skoleskytinger i hjertet av den amerikanske samfunnskontrakten: En nihilistisk, diabolsk frihet i bytte mot «retten til å bære våpen». Er det rart hun henger med hodet?

Med uforfalsket, katolsk indignasjon (Bruenig er katolikk) går hun så løs på ritualets neste akt: De folkevalgtes forsikring om at deres «thoughts and prayers» er hos de etterlatte. Denne forsikringen, om aldri så ektefølt, er kun egnet til én ting, mener Bruenig: Til å sette bønnen og troen i forlegenhet («prayer itself winds up looking like a sham»). Den reduserer bønnen til en ettertanke, til en simpel godtkjøpstanke på slutten av dagen. Sov godt!

Passiv innstilling. Den amerikanske skolemassakre-tradisjonen peker slik på bønnens passiviserende potensial. For oppfordringen om å legge våre liv i Guds hender kan slå begge veier – symbolisert ved mannen i elven som hvert øyeblikk styrter i døden. Troen kan være et skyv til å leve oppmerksomt og handlingsrettet, men kan også anspore til et tilbaketrukket og avsondret liv: Om Gud vil! Inshallah! C'est la vie!

Nettopp fordi troen bærer i seg en kime til å melde seg ut av denne jordens jammerdal og i stedet søke tilflukt i «thoughs and prayers», finnes også en rekke korrigerende mekanismer. Det benediktinske munkeidealet – ora et labora – oppsummerer denne balansekunsten i tre ord: be og arbeid.

For de to er ikke gjensidig utelukkende. Tvert om, de to kan utruste hverandre. Som vi skrev i denne avisen så sent som 13. februar: Den amerikanske borgerrettighetskampen ble mulig i lys av lignelsen om Den barmhjertige samaritan.

Forutsetning for endring. Den britiske forfatteren Nick Spencer skriver om dette i boken The Political Samaritan: How politics hijacked a parable, som nylig kom ut på Bloomsbury forlag. Fortellingen om samaritanen ga næring og språk til Martin Luther King Jr.. Den hjalp ham å knytte nåtidige erfaringer inn i en dyptpløyende religiøs myte; en som vekket gjenklang og som kunne skape forventninger om en ny virkelighet. Bare slik kan endring begynne. Ved å skimte at en annen verden er mulig.

Den amerikanske våpendebatten har hittil vært preget av det motsatte. En annen verden er simpelthen ikke mulig, heter det. Som programleder Bill O'Reilly sukket etter at Stephen Paddock i oktober barrikaderte seg på et hotellværelse i Las Vegas og skjøt og drepte 58 mennesker: «Once again, the big downside of American freedom is on gruesome display. This is the price of freedom.»

Dette er prisen for frihet? Verden kan være grusom, men det er bare sånn det er? Slik snakker en som verken har troen eller forestillingsevnen i behold.

Et stemningsskifte. Men gudskjelov er det tegn på at den siste skolemassakren i Parkland i Florida, den 17. i rekken (!) bare i 2018, markerer et vannskille i den amerikanske våpendebatten. Der tidligere hendelser har fislet ut i bønn og godtkjøpstanker, har den siste uken forløpt annerledes.

Anført av Emma Gonzalez (17), Cameron Kasky (17) og resten av elevene ved Marjory Stoneman Douglas High School har ungdommen reist seg i protest. De finner seg ikke i det lenger. De vil ikke ha kongressmedlemmenes «thoughts and prayers», og de nekter å være slaktekveg på frihetens alter. En «frihet» som krever ukentlige slaktoffer er ingen sann frihet, men en pervertert etterligning.

Så kanskje har ikke amerikanerne tapt likevel. Som med mannen på elven befinner løsningen seg rett foran nesa på dem. Nå gjelder det bare å gripe den.