Marie Rein Bore

21

Slutt mens leken er god

Monarkiet er en overlevning fra gamle dager, en utdatert ordning i et gyllent bur. Jo, det har fungert bra i Norge fordi kongefamilien har tilpasset seg. Men hvor lenge skal dyktige folk måtte tilpasse seg dette buret? Slutt mens leken er god.

Publisert: 22. feb 2018

Jeg tror mange er enige om at monarkiet  er en anakronisme, en ordning som tilhører en annen tid. Men når jeg sier at kongedømmet ikke hører hjemme i det norske samfunn i dag, får ofte svar som dette:

"Jo, vi er enig i at monarkiet er en anakronisme, og sånn sett kunne vært avskaffet. Men så lenge kongefamilien fungerer så bra som den gjør, kan den ha nyttige funksjoner, og det gjør i hvert fall ikke noe skade."

Og jeg er enig i at Norge har en hyggelig og  folkelig kongefamilie. I større grad enn før lever de vanlige folks liv, velger selv hvem de skal gifte seg med, strever med skilsmisse,  går i boblejakke, kan snakke om det folk er opptatt av.

Men denne greie folkeliggjøringen må ikke avskjære en debatt om monarkiets framtid i Norge. For selv med moderniseringen er det et gyllent bur som setter grenser.

Nylig avdøde Henrik av Danmark strevde med sin rolle som ektemann til dronningen. Han ville ha mer selvstendige oppgaver innen monarkiet, men sedvane og buret satte grenser.

Nå synes jeg ikke særlig synd på folk som gifter seg inn i en kongefamilie. De er ikke nødt til å gå inn i buret, det er et frivillig valg de gjør. De vet det blir et liv på utstilling. De vet det blir et liv der muligheter for eget yrkesliv blir begrenset. Jobben blir primært å være kongelig og så prøve innen burets ramme å finne fritidsinteresser å være opptatt av.

De jeg synes synd på, er de som blir født inn i konge- eller dronningrollen og dermed være nødt til å gå inn i en livsform de selv kanskje egentlig ikke ville valgt, eller som de egentlig ikke passer så godt til heller.

I gamle dager var det en selvfølge at eldste sønn på gården, altså odelsgutten, i sin tid skulle ta over gården og drive den videre. For mange var det en grei ordning. Men det er også mange sorgfylte beretninger om eldstesønner som hadde lyst på utdannelse og et annet yrkesliv, men som av tradisjonen ble mer eller mindre tvunget inn i gårdsdriften. I dagens landbruks-Norge er heldigvis situasjonen en helt annen.

Vi ser også at mange bedrifteiere ikke satser på at et av barna skal føre bedriften videre som direktør eller styreleder. I stedet for arvefølge inn i bedriften, sørger man for profesjonelle direktører som driver arbeidet videre. Det skjer både fordi man ønsker at barn fritt skal kunne velge sitt yrke, men også fordi man har erfaring på at selv om en far eller mor er en dyktig bedriftseier, er det ikke sikkert sønn eller datter har de samme egenskapene.

Å måtte gjøre noe bestemt fordi man er sønn eller datter av, har heldigvis blitt mye mindre viktig i Norge. Men monarkiet handler om arvefølge. Så kan man si at det settes få klare krav til en monarkrolle, den kan til en viss grad utformes etter personen. Men likevel er to områder viktige: 1. Offentligheten: Man må leve et liv i offentlighetens søkelys, mye av kongerollen utøves i det offentlige rom. Mye av kongerollens vesen er å være, være til stede, si de riktige gode ord. En slik offentlighetsrolle kan være vel så krevende som å stå i en vanlig jobb. Man må også trives med å bli tatt bilder av, og kvinnene i kongefamilien må trives med at hva de har på seg av klær, tydeligvis er viktig og blir kommentert. 

2. Kongelighet som yrke: Monarkrollen er såpass omfattende at en framtidig dronning som Ingrid Alexandra i Norge sannsynligvis ikke vil kunne være i full jobb som nevrokirurg hvis hun for eksempel skulle ønske å bli det. Eller lærer i full jobb. Eller togfører. 

For den kommende dronningens egen skyld, er det å håpe at Ingrid Alexandra ser fram til å utøve monarkrollen. Hun har blitt oppdratt til det, hun har blitt tatt ut av norsk vanlig skole og inn i privatskole. Hun må ta en utdanning som kan passe til det å være dronning. 

Men hva hvis hun ikke liker tanken? Og hva hvis hun noe motstrebende går inn i forberedelsene til monarkrollen og så blir sittende på vent til hun nærmer seg pensjonsalder, slik livet til den engelske kronprins Charles har blitt?

Jeg mener at nettopp fordi vi har en grei og ressurssterk kongefamilie, er det mye forlangt at de neste generasjonene også på grunn av tenkningen rundt arv og tradisjon,  må gå inn en vanskelig og diffus rolle i offentlighetens søkelys.

Hvis Ingrid Alexandras eventuelle barn har evner og lyst til å bli lærer, eller revisor, eller geolog, så bør de ha rett til det, og de bør ha rett til å utøve sitt yrkesvalg. Norge trenger mer til gode yrkesutøvere, enn til en motvillig monark som ikke trives i rollen. Det gjelder å avslutte monarkiet i Norge mens det fremdeles fungerer bra, slutte mens leken er god, ikke vente og så oppleve at avslutningen blir en sår og vanskelig prosess.

 

 

 

 

 

4 liker  
Kommentar #1

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Hjertens enig

Publisert over 3 år siden

Du har helt rett, Marie Rein Bore. I hele mitt voksne liv har jeg vært prinsipiell motstander av monarkiet. Det er åpenbart en anakronisme og vanskelig å begrunne i et demokratisk system. Våre konger og tronfølgere og deres ektefeller har imidlertid gjort en flott jobb de siste 113 år. Men det er ikke gitt at det vil fortsette så bra. Det er derfor svært fornuftig å avvikle ordningen mens leken er god. Det vil være trist å måtte vente til det blir tvingende nødvendig.  

3 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere