Olav Hovdelien

4

Da Norge fikk en ny sekulær religion

Terje Tvedts bok om samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks». Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

Publisert: 22. feb 2018

«Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse.»

«Norge gjorde fra slutten av 1990-tallet menneskerettighetene til både mål og middel i politikken, men ingen av disse spørsmålene er blitt drøftet grundig i den lovgivende forsamlingen, eller i norsk offentlighet. På et slikt grunnlag må det være mulig å trekke den konklusjonen at Norge fikk en ny sekulær religion, men uten at trosgrunnlaget ble reelt debattert eller drøftet.»

 

Sitatene er hentet fra Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet fra 2017.

Tvedt arbeider til daglig som professor ved Universitetet i Bergen, Institutt for geografi, og professor II ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie. Han er kanskje mest kjent for sine storslagne fjernsynsdokumentarer «En reise i vannets fremtid» (2007) og «Kampen om Nilen» (2014).

I Det internasjonale gjennombruddet er det historikeren og ideologikritikeren Terje Tvedt vi møter. Boken tar for seg samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks». Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

Utgangspunktet for Tvedt er historikeren Jens Arup Seips kjente foredrag og essay «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» fra 1963, hvor Seip med stort overblikk trekker lange utviklingslinjer for å sette datidens norske samfunn i perspektiv. «Hans utsyn over det norske folks liv og historie ble skrevet på et tidspunkt i landets utvikling da ingen historikere stilte spørsmål om hva norsk kultur var, eller om norske verdier fantes», skriver Tvedt. Basert på mange års forskning og et omfattende materiale, der særlig offentlige styringsdokumenter har stått i fokus, viser Tvedt hvordan den samfunnskonteksten Seip skrev ut fra for vel femti år siden, ikke finnes lenger. Endringene har skjedd raskt. Femti år er ikke lang tid i en nasjons historie.

Hva har vi fått i stedet? Tvedt argumenterer med utførlig historisk belegg for at samtlige regjeringer fra 1970-tallet og frem til i dag har styrt ut fra en grunnholdning av at landets interesser og verdens interesser er samsvarende i all vesentlighet, og at en universalistisk tenkemåte bevisst ført til at Norge er blitt en multikulturell stat med ambisjon om å være en såkalt «humanitær stormakt». På veien hit drøfter Tvedt den norske håndteringen av migrasjon, integrering og «Det nye vi» i Norge. Motstemmene og kritikken har vært så å si fraværende, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet.

Det ideologiske grunnlaget for samfunnsutviklingen har vært en nærmest fundamentalistisk tro på menneskerettighetene som all godhets opphav. Troen på menneskerettighetene er blitt den nye «religionen». Disse er hellige og ukrenkelige og kanskje enda viktigere, de er «universelle» og dermed kontekstløse. Ingen har klart å komme opp med en troverdig begrunnelse av hvorfor de er universelle, altså uttrykk for allmenngyldig sannhet på tvers av historiske og kulturelle forhold, uavhengig av den konteksten de ble til i, men som Tvedt påpeker: «Innføringen av denne «religionen» skjedde raskt, umerkelig og nesten uten virkelig debatt om trosartiklenes legitimitet og samstemthet.» Med henvisning til Peter Berger kan vi si at plausibilitetsstrukturen som ligger til grunn for en slik menneskerettighetsfundamentalisme fremstår som lite overbevisende. Men dette kompenseres av en sterk vilje og overbevisning om at man er på «det godes» side.

Med menneskerettighetene som fundament drog høyt gasjerte representanter for «den humanitære stormakten» Norge rundt omkring i verden for å skape et himmelrike på jorden hvor alle skulle ha de samme rettighetene, inkludert retten til utvikling. Alle skulle med, ut fra en forestilling om at alle verdens folk nok delte Norges nye verdioppfatninger, bare de fikk det materielt bedre og fikk litt tid på seg. Det finnes et ord for slik; hybris, og Tvedt avkler både ideologien bak og ikke minst resultatene av den norske politikken på en overbevisende måte. Mesteparten av materialet er da også allment tilgjengelig for den som ønsker å gå historikeren i sømmene.

Samtidig er det mektige krefter i sving, og hvem vil ikke være på «det godes» side?

Ifølge Tvedt, promoterte innenrikspolitikken fra og med 1970-tallet og flere tiår fremover systematisk multikulturalismen som samfunnsnorm og samfunnsideal. Regjeringene understreket igjen og igjen at den offentlig anerkjenner og gir støtte til etnokulturelle minoriteter for at de skal kunne uttrykke og opprettholde sine distinkte identiteter og praksiser. I dag er det heldigvis en voksende bevissthet om at multikulturalisme er en vei til parallellsamfunn og utenforskap for innvandrerbefolkningen. Den erfarte virkeligheten har slått tilbake mot ideologien i erkjennelsen av at en slik samfunnsutvikling ikke er av det gode, hverken for storsamfunnets samfunnsintegrasjon eller for innvandrerne.

«Hvis dyptgripende endringer i samfunnet skjer helt uten intellektuell motstand, har vi et stort problem.» Dette skriver Aftenpostens kommentator Therese Sollien i en kommentar til Tvedts bok. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Forhåpentligvis vil utgivelsen av Det internasjonale gjennombruddet bidra til debatt og økende bevissthet rundt den norske samfunnsutviklingen fremover. Forhåpentligvis vil det også være mulig å rette kritiske blikk både på Norges engasjement utenlands og det hovmodet som ligger i det tverrpolitiske selvbildet av at landet vårt er en «humanitær stormakt.» Store økonomiske ressurser og sinnelagsetikk er ofte en dårlig, for ikke å si farlig, kombinasjon.

Det krever både intellektuell kraft og personlig mot å bryte med rådende maktbaserte oppfatninger, og motsi det som oppfattes som naturlig og selvfølgelig. Terje Tvedt viser i boken Det internasjonale gjennombruddet at han har begge deler i godt mon.

 

Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, Dreyers forlag, 2017

 

Olav Hovdelien

Teksten er tidligere publisert i Dagen.

5 liker  
Kommentar #1

J.K. Baltzersen

28 innlegg  36 kommentarer

«Sekulær, polyteistisk religion»

Publisert over 3 år siden

Det er nok riktig at Norge har fått en «sekulær religion», eller erstatningsreligion. Det er imidlertid grunn til å beskrive denne som «polyteistisk».

Vi har guden Demos (troen på demokrati som erstatningsreligion), den «guden» Tvedt påpeker, klimaguden og feminismeguden -- for å nevne noe. Det blir ganske komplekst. 

3 liker  
Kommentar #2

Olav Hovdelien

4 innlegg  5 kommentarer

Terje Tvedt og menneskerettighetene som sekulær religion

Publisert over 3 år siden

Det er kanskje ikke et hovedtema hos Terje Tvedt i Det internasjonale gjennombruddet, men det er vel særlig troen på menneskerettighetene som representerer den nye sekulære religionen hos Tvedt. Disse er som kjent hellige og ukrenkelige, dessuten er de kontekstløse. Ingen vet hvor de kommer fra. Det vil si, nå er det visst funnet spor av menneskerettighetstenkning hos perserkongen Kyros. 

2 liker  
Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Menneskerettighetene som en ny religion oppfatter jeg som et nedsettende begrep. Tvert i mot ble de skrevet inn i vår tid i perioden etter WW II som et sett med rettigheter som skulle kunne følges av alle land. Deres intensjon var først og fremst å skape et politisk fellesskap rundt en liberal og fri verden på bakgrunn av at man nettopp hadde sett en verden preget av alt annet enn liberal frihet, og tyranniene var nedkjempet for en stund. 

Derfor måtte også rettighetene bli universelle. Jeg tror man feiltolker også dette begrepet noe. Universalitet må i denne forbindelse bety at de kan passe inn for alle. Alle land og kulturer må kunne finne en minste felles multiplum de kan være med på. 

Verden har ikke gått akkurat i favør av at alle land har blitt velstyrte demokratier med universelle og like rettigheter for alle fra alle verdenshjørner. Likevel er det bedre enn det var i 1945. Mange steder har man fått det så bra at man har glemt utgangspunktet av nød og forfall som preget den første etterkrigstiden. Andre lever i dag i den samme situasjon, hvor de lengter etter menneskerettigheter (i den grad et slikt begrep måtte være kjent for dem). 

Jeg synes jeg ser at de totalitære i Vesten slår seg sammen med totalitære i andre regimer om å kue de detaljene som man selv ikke liker. Jeg tror vi i Vesten har en ganske allmenn god forståelse av MRs gode sider, men at vi ønsker en finsliping til å kunne fortsette å  underkue minoriteter man aldri har likt. 

Skal MR bli det de var ment å bli også for den verden hvor de i dag ikke står sterkt, krever det at vi som er kommet lenger i prosessen støtter de svake, de marginaliserte og de utstøtte slik at de kan oppleve trosfrihet, frihet fra frykt, frihet fra nød og frihet til ytring slik våre foreldre fikk lov å bli vår første generasjon til å erfare det. Mange steder venter de fortsatt på å bli sitt lands første generasjon som opplever demokrati på ordentlig. Tankekorset er at man bruker det frihetlige rom MR gir til å forsøke å undertrykke trenden som skal bringe MR ut til de mindre begunstigede. Det er viktigere å vise storhet i denne forbindelse slik at nye samfunn får oppleve større grad av frihet enn å innskrenke rettighetene for minoriteter i eget land. 

Hvem skal forsvare menneskerettighetene, og når, om ikke vi, nå, vi som fråtser i dem med vellyst uten å vise at vi setter pris på dem og tar dem på alvor som et universelt gode? For en tyrann vil vi alle kunne gjøres til en minoritet verd å underkue. Når dette går opp for oss vil det være for sent og hulke om rettigheter. 

Kommentar #4

Olav Hovdelien

4 innlegg  5 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Takk for kommentaren, Njål Kristiansen! 

Når jeg peker på menneskerettighetene som en ny sekulær religion, er det naturligvis en spissformulering. Men se f.eks. på Erik Hillestads innlegg om menneskerettigheter her på verdidebatt. Det ser ut som om han er begeistret over å kunne vise til menneskerettighetslignende tenkning tilbake hos perserkongen Kyros. Det å forestille seg at det er mulig å nærmest grave frem menneskerettigheter arkeologisk, gir meg assosiasjoner til hvordan Mormons bok angivelig ble gravd frem i tekster på et fremmed språk på gullplater av Joseph Smith jr. i delstaten New York en gang tidlig på 1800-tallet. Ikke et vondt ord om Jesu kristi kirke av de siste dagers hellige, men dette trosspranget er jeg ikke med på.  

Jeg er ikke ute etter å kritisere menneskerettighetene. Det som derimot fortjener et kritisk blikk, er denne merkelige tilnærmingen til menneskerettighetene som noe hellig og opphøyd, noe som er "falt ned" eller "gravet frem" uavhengig av en kulturell og sosial kontekst. Det er veien til misbruk av menneskerettighetene som religionssubstitutt, gjerne fremlagt av sikkert velmenende sekstiåttere som trenger en ny religion å støtte seg til. 

Det du peker på, Kristiansen, menneskerettigheter som en konvensjon vedtatt av gode krefter i etterkant av Den annen verdenskrig, og alle grusomhetene krigen førte med seg, er verdt å forsvare!

Forsvaret av menneskerettighetene kan da også gjøres uten fordummende påstander om at de er kontekstløse. Det er de da vitterlig ikke.

3 liker  
Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Olav Hovdelien. Gå til den siterte teksten.
Jeg er ikke ute etter å kritisere menneskerettighetene. Det som derimot fortjener et kritisk blikk, er denne merkelige tilnærmingen til menneskerettighetene som noe hellig og opphøyd, noe som er "falt ned" eller "gravet frem" uavhengig av en kulturell og sosial kontekst. Det er veien til misbruk av menneskerettighetene som religionssubstitutt, gjerne fremlagt av sikkert velmenende sekstiåttere som trenger en ny religion å støtte seg til. 

Jeg leste deg heller ikke som en motstander, og det er i og for seg naturlig at alt etterprøves for nye generasjoner. Jeg har forståelse for at man i vår tid diskuterer berettigelsen, men man bør likevel ikke ende der hvor man sluttet før MR kom. Da har man tapt perspektivet og mye av vår sivilisasjons fundament bryter sammen. 

Vår kultur er flere tusen år gammel. Våre tanker kan føres langt tilbake, langt lenger enn religionene vi støtter oss på i dag. Det kan derfor godt tenkes at man finner tankegods hos både Kyros og hvem ellers(?) i vår lange utvikling av ideene. Mennesket har alltid delt seg i liberale og totalitære, og en viss flokk midt imellom. Målet må være at de liberale støttespillerne alltid skal oppebære nok støtte til at også kritikerne kan kritisere uten å frykte for sine rettigheter. Denne forståelsen tror jeg skal være vår ramme rundt diskusjonen om MR. 

Kommentar #6

Lars Jørgen Vik

16 innlegg  179 kommentarer

Universelle rettigheter eller universell deklarasjon?

Publisert over 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Derfor måtte også rettighetene bli universelle. Jeg tror man feiltolker også dette begrepet noe. Universalitet må i denne forbindelse bety at de kan passe inn for alle. Alle land og kulturer må kunne finne en minste felles multiplum de kan være med på. 

Det er altså denne problemstillingen Tvedt diskuterer. Han mener at den norske varianten av menneskerettighetstenkningen er langt mer ekstremt preget enn det FNs forskjellige menneskerettighetsvedtak gir grunnlag for, og han antyder at dette blant annet kan ha sitt årsak i en språklig misforståelse. Den engelske tittelen på FNs menneskerettighetserklæring er "The Universal Declaration of Human Rights". I Norge har dette ofte blitt oversatt og forstått som "The Declaration of Universal Human Rights", men det er noe annet. Det er deklarasjonen som er universell, dvs alminnelig, ikke menneskerettighetene. (Den tyske tittelen på menneskerettighetserklæringen:"Allgemeine Erklärung der Menschenrechte".) 

I sin bok har Tvedt analysert og delvis kritisert den offisielle norske forståelsen av menneskerettighetsbegrepet. På den måten har han etter min mening bidratt til å øke vår selvforståelse på dette området, og det ser jeg på som udelt positivt.

2 liker  
Kommentar #7

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Olav Hovdelien. Gå til den siterte teksten.
Disse er som kjent hellige og ukrenkelige, dessuten er de kontekstløse. Ingen vet hvor de kommer fra. Det vil si, nå er det visst funnet spor av menneskerettighetstenkning hos perserkongen Kyros.

Men netop spor - ikke MR i den moderne forstand. Ophavet er så vidt jeg kan se kristendom, der over kætteriet kommunisme og tilsat liberalisme kommer frem til MR.

2 liker  
Kommentar #8

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
For en tyrann vil vi alle kunne gjøres til en minoritet verd å underkue. Når dette går opp for oss vil det være for sent og hulke om rettigheter. 

Vi er en minoritet i denne verden. Omkring en tiendedel.

Jeg tror vi i Vesten har en ganske allmenn god forståelse av MRs gode sider, men at vi ønsker en finsliping til å kunne fortsette å  underkue minoriteter man aldri har likt. 

Der opstår misforhold i forbindelse med stor og fjernkulturel tilvandring, når de tilvandrende har en særlig status og rettigheder som en minoritet, hvor de kommer frem og slår sig ned.

Det medfører at vi som et globalt mindretal skal give privilegier i egne lande til repræsentanter for grupper, der er mange gange større end os selv.

Dermed bliver mindretalsbeskyttelse, ved at fokusere selektivt fra det ene øjeblik til det andet, et redskab til at eliminere netop mindretal.

3 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere