Verdidebatt

Nytt perspektiv på barneretten

Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen. De oppmuntrer til nærsynt kamp og mister gjensidighetsperspektivet av syne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Regjeringen har i Jeløya-avtalen forpliktet seg til å gjennomgå den barne- og familierettslige lovgivningen på ny. Det er rimelig å se dette som et uttrykk for at regjeringen erkjenner at de endringer som ble foretatt i Lov om barn og familier i mars 2017 ikke var tilstrekkelige til å innfri de forpliktelser som en rettsstat bør ha for å virkeliggjøre barns behov for familiestøtte og omsorg fra begge foreldre. Spesielt etter samlivsbrudd synes lovgivningen ute av stand til å sikre barns behov for gjensidig omsorg.

Stimulerer til konflikt. Internasjonalt er barnelovgivningen, og de internasjonale konvensjoner som regulerer nasjonalstatenes lovgivning, under kritisk vurdering. Det er reist tvil om en rettsforståelse basert på individuelle retter bidrar til å ivareta barns behov og langsiktige interesser. Det hevdes at rettsforståelsen har en slagside ved at den stimulerer til konflikt og beskyldninger i situasjoner der barn trenger foreldres gjensidige forpliktelse til omsorg. Den Israelske barnerettsjuristen Phillip Marcus har i to omfattende artikler i det kjente tidsskriftet Journal of Child Custody drøftet hvordan barneretten trenger et paradigmeskifte.

Han fremmer den påstand at «rett blir til urett» hvis vårt fokus er på liberale retter, og ikke evner å forstå barns interesser i et gjensidighetsperspektiv der det er foreldres forpliktelser til omsorg som er omdreiningsakse og grunnlag for rettsforståelsen. Forpliktelsen til omsorg omfatter også kravet til begge om å samarbeide gjennom dialog til barnets beste. Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen, hevder han, fordi slike uttrykk stimulerer til en nærsynt kamp der foreldre sloss innbyrdes og taper av synet at de begge først og fremst har forpliktelser overfor felles barn.

Likeberettigede. Lovgivningen må i stedet stimulere foreldre etter samlivsbrudd til å bli enige om en plan for hvordan de begge kan ivareta barnas behov for kjærlighet, respekt, oppdragelse, utdanning, lek og fritidsaktiviteter. I slike planer skal ikke foreldre være like, men likeberettigede. På samme måte som i intakte familier skal slike planer respektere foreldres ulikheter og ulike bidrag til det som skal være hovedfokus: barnets beste.

Lov om barn og foreldre i Norge har innhold som er helt i tråd med en slik rettsforståelse. Blant annet heter det i paragraf 30 at de som har foreldreansvaret, er forpliktet til å gi barnet forsvarlig oppdragelse og forsørgelse og at barnet har krav på omsorg og omtanke.

Imidlertid er det sider ved loven som er mangelfull. Det gjelder blant annet paragraf 35 som knesetter en ensidig og suveren rett for mor til å ha omsorgen alene der foreldrene til barnet ikke er gifte. Mest av alt gjelder det at retten er tildelt en umulig oppgave i situasjoner der det er uenighet om omsorgen. Det heter fortsatt i paragraf 36 at retten skal velge den ene forelder som blir bostedsforelder med hovedomsorg for barna og den andre forelder blir samværsforelder. Slik rettspraksis er destruktiv og demoraliserende ifølge Marcus.

Tilkjennes hovedomsorg. Vi vet at det er titusenvis av barn som ikke ser én eller begge foreldre i en gjennomsnittsmåned. Det er først og fremst fedre som tallmessig utgjør den alt overveiende del av disse, mellom 12 og 21 prosent av skilte fedre, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Disse skjevheter manifesterer seg også i rettspraksis der mødre tilkjennes hovedomsorg i 2/3 av saker som fremmes i tingretten.

Det er førti år siden barnepsykologien og tilknytningsteorien oppga forestillingen om at mor fra naturen var en eksklusiv viktig omsorgsperson i barns liv. I dag er det solid dokumentasjon for at barns emosjonelle og personlige modning er avhengig av at barnet får anledning til å knytte seg til flere omsorgspersoner. Det er klare sosiale skiller mellom dem som har og ikke har kontakt med sine barn. Vi kan derfor med berettigelse hevde at vår rettspraksis er vitenskapelig udokumentert og bidrar til økende sosiale skiller i samfunnet.

Da barneloven ble endret ble det stilt noe strengere krav til å håndheve samværsretten. I paragraf 43 og 65 bestemmes det at den parten som urettmessig fratas rett til samvær kan fremme sak om overtakelse av hovedomsorgen, og at det er mulig for retten å bestemme tvangsmulkt for hver gang samværet saboteres. Vi vet ikke om disse endringer er tilstrekkelige til å sikre barn omsorg fra samværsforeldre.

Foreldrefremmedgjøring. Det er et juridisk grumsete farvann i dette feltet hvor usaklige påstander kan florere, og der terapeuter og advokater bidrar til å fremme fordommer heller enn å bidra til gjensidig omsorg fra begge foreldre. Spesielt er det betenkelig at få dommere, advokater, barnerettssakkyndige og terapeuter i så liten grad har kunnskap om «foreldrefremmedgjøring». Barn kan i slike prosesser bli indoktrinert om den fraværende forelders uskikkethet som omsorgsperson, og barnet tvinges til lojalitet og følelsesmessig underkastelse av en forelder eller fosterforelder som misbruker sin makt over barnet.

Spesielt er det skadelig dersom barns rett til å bli hørt i tvister om omsorg og bosted skal stå til ansvar for valg om hvilken forelder de skal velge. Marcus hevder med styrke at vi ikke skal blande sammen barns ønsker og deres langsiktige interesser for personlig vekst. Å gi barn valg om foreldrepreferanser er i seg selv uttrykk for omsorgssvikt fordi det forfører barn til å ta voksenavgjørelser som de ikke fortjener å ta, og som kan skade deres psykiske og sosiale helse. Det er viktig å understreke at vi her snakker om foreldre med gode nok omsorgsevner. Samfunnet og familier skal fortsatt ha anledning til å beskytte barn mot overlast, vold, misbruk og omsorgssvikt.

Tvangsmessig matematikk. Vår tidligere Barne- og likestillingsminister Solveig Horne ønsket å reformere barnelovgivningen gjennom å gjøre delt bosted til rettsnorm. Delt bosted misforstås ofte som en tvangsmessig matematisk 50/50-fordeling. Vi kan overvinne den slags misforståelser gjennom et paradigmeskifte som setter barns interesser i fokus og forplikter foreldre til å samarbeide likeberettiget om omsorgen etter samlivsbrudd. Andre land som er kommet lenger enn oss i en omlegging av praksis, har også rettsprosedyrer der obligatorisk mekling og samarbeid om omsorgsplan for barnet er det viktigste i rettsforhandlingene.

Foreldre skal vite at i en rettsstat forventer samfunnet av dem at de skal være i stand til å planlegge for barnets beste. Gjensidighet og likeberettigelse må også være grunnlag for vår rettspraksis.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt