Å gjenoppdage eller erstatte?

I begynnelsen var Ordet; hvilket betyr at uten Ordet var det ingen begynnelse.

Og siden kom alle ordene…

Satt på spissen, så resulterte reformasjonen med å redusere mennesket til bare øre. Det var fra da av hovedsakelig det talte ordet som var saken. Men vi er hele mennesker, med ånd, sjel og legeme: De katolske og østlige kristne kirker har vært tro mot dette hele veien.

Hvordan kan vi så forstå Guds selvåpenbaring og mennesket? Det blir ikke sjeldent poesiens ord, bilder og musikk som blir det mest presise og dermed døråpnere. Eller grensesnittene - for å bruke et ord fra dataverdenen. Samtidig som vi bør være klar over at det er nettopp jeg som beveger meg og tenker underveis.

Å redusere Gud til objekt og saksforhold for vår tenkning blir å bygge et babelstårn som har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og IKKE objekt; Gud er og handler på egne premisser. Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis, av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring og ikke tilsløring. Apropos: Når vi f.eks. leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det tidvis advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne utgaven av newagepreget teologi representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

Vi kan snakke meningsfullt om Gud om vi samtidig respekterer Guds annerledeshet: Men det betyr ikke at vi intet kan erkjenne: Gud har åpenbart seg i inkarnasjonen og vist hvem Han er, og at Han vil ha en levende og aktiv relasjon til sin elskede skapning. Men vår kultur og ikke minst teologien i noen miljøer er preget av skepsis, mistanke og historisk kritisk forskning. Hvilket fører til oppløsning og en grenseløs relativisering i visse tilfeller, hvor alt får samme verdi. Det blir opp til den enkelte å avgjøre hva som (i beste fall) kan passere som minst usant.

Å passere terskelen for den bundne tenkningen gjøres gjennom Guds åpenbaring, hvilket er å se som en "hermeneutisk grenseerfaring", som den franske filosofen Paul Ricoeur kalte det. Åpenbaringen er ikke derfor antirasjonell, om den betinget selvsagt kan kalles «irrasjonell». Det er snakk om åndelige og sjelelige erfaringer som fornuften og tenkningen i beste fall integrerer og slik leder oss ut i utvidet terreng. Her er mot og vilje nødvendige følgesvenner. Det transcendente er altså ikke uttrykk for en annen verden ved siden av, men er betegnelsen på en allerede eksisterende - men ikke nødvendigvis erkjent - kvalitet i den verden vi alle allerede beveger oss. Vi må derfor ikke ofre vår fornuft på troens alter slik enkelte hevder, men være villige til å åpne oss for grenseerfaringer og dermed utvide rammene for vår tenkning. Det handler om at Kristus også er uttrykk for et hellig mysterium, hvilket selvsagt er noe annet enn en alltid utilgjengelig hemmelighet. Vi inviteres inn i dette mysteriet for slik å utvikle vår relasjon til Gud, medmennesket og oss selv. Det er her sentralt å være bevisst på at Gudsrelasjonen per se og troen er noe annet enn våre tanker om dette. Det siste er dog teologiens oppgave; men ydmykhet og bevissthet om egne begrensninger er billetten for å begi seg legitimt inn på denne veien.

Det kan være et poeng å tenke over at Gud ikke presenterer seg gjennom abstrakte teser og dogmer gitt i en rekke dokumenter, men i Kristus og Hans reelle nærvær midt i den rå virkeligheten mennesker strir med. Nå er riktig nok vi overlatt skriftene i bibelen, men ikke bare: Vi møter Gud gjennom sakramentene og vi har muligheter for grenseerfaringer i hverdagen - om enn de ikke kan tvinges frem eller inviteres ved behov. Gud trekker seg som kjent unna de tilfeller mennesket vil objektivisere, instrumentalisere eller funksjonalisere Ham. Hvilket var en felle som noen av Jesu samtidige skriftlærde falt i: Kristus er til stede på Guds betingelser. Gudsrelasjonen og dens frukter kan altså ikke lokkes eller tvinges frem; men vi kan åpne oss for det.

Apropos: Å hovedsakelig etterstreve det gode, glede, harmoni og bekreftelse er alltid å søke seg selv i Gud; hvilket er en farlig avsporing. Å søke Kristus er samtidig også det å begi seg ut på en lidelses vei; hvor Kristi ord på korset samtidig er en trøst: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg". Også denne skrekkelige erfaringen er kjent av Jesus selv.

Som teologien minner oss om er språk og tanker om Gud lik verktøy som kan, men ikke må, vise til det som er annerledes: Tanker om Gud er som kjent alltid ettertanker. I noen strekk på den strabasiøse livsveien blir også tankene utfordret radikalt: Hva som skal få passere som virkelighet eller ikke blir til tider en radikal utfordring over ævne. Gudsforestillingen, de betingede tankene om Gud, ser alltid ut til å være svanger med sitt eget endelikt; nettopp fordi den ærlige søken vil være i bevegelse og tvinge sammenbruddets kall til vekst  frem. Møtet med Gud er også møte med ilden: Her fortæres ikke bare det mørke og onde i oss selv, men også våre alltid betingede bilder og forestillinger. Gud bærer oss, Gud elsker oss ubetinget... men er også noe annet. Større. Hvilket fordrer til det å reise oss igjen etter sårt tiltrengt hvile. Til bevegelse: En utvidet forståelse, grensebrytninger og vekst, betyr som oftest smerte: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Men vekst betyr alltid også utvidet syn og berikelse. Visdom er krystallisert smerte.

Enhver sann søken vil derfor til tider stri med en knugende og bitter erfaring av Guds fravær. Tankene om Gud strekkes her til bristepunktet, og vel så det: Tankene som produkt av teologisk erkjennelse; som uttrykte den en gang så klare ideen om Guds evige nærvær p.d.e.s. kommer i den enkeltes virkelighet i brutal konfrontasjon den nevnte fryktelige og drepende opplevelsen av Guds fravær. Det virker faktisk som om enhver genuin søken etter Guds nærvær til tider vil konfronteres med erfaringen av det fryktelige fraværet - i en skrekkens ørkenvandring som aldri ser ut til å ta slutt, der og da. Perspektivene og orienteringspunktene er borte i ørkenen; alt går i ett, alt oppløses. Jfr Johannes av korset.

Men dog: Det som nevnt lenger ovenfor så følges kampene samtidig av noe positivt; nemlig en gryende gjenoppdagelse og erfaring av Guds kjærlighet som også fører til en ny måte å forstå seg selv som troende underveis.

Erfaringen av Guds nåde og nærvær vil ubetinget gi konsekvenser for vår måte å forstå oss selv og måter å leve på. Vår relasjon til Gud, vår neste og oss selv både utvikles og utvides. I det man mener å gripe sannheten og gjerde den inn, slipper den unna. Gudsrelasjonen er det nye utgangspunktet for hvordan alle andre relasjoner forstås og utleves: Jo nærmere Gud man kommer, jo mer tydelig blir også det sanne bildet av en selv. Dvs alle de ikke helt erkjente mørke sidene, egoismen, bitterheten, tilkortkommenheter og alt det utilstrekkelige blir mer og mer synlig for en selv. Synet av alt dette skrekkelige skjult i eget mørkerom kan forskrekke slik at man snur ved terskelen. Forståelsen av kjærlighet var for konsentrert om gode følelser og stemninger, og man ble muligens overrasket over kjærlighetens avslørende og fordrende sider: Man søker derfor heller noe annet… Sannheten koster nemlig.

Noen vil alltid ha sannheten, visdommen og fruktene. Men de vil ikke nødvendigvis alltid betale prisen. Derfor, så ender det at man sitter og stirrer henført på fingeren som peker fremfor å gå den veien det pekes. Men erfaringen av Guds nåde og kjærlighet burde tvert imot få oss til å erkjenne at vi hele tiden befinner oss i Guds favn; vi er som kjent samtidig fremme som vi også er underveis: Det er uansett også bare vi som oppdager og skremmes av det mørke og onde i oss selv - i møtet med lyset: Gud har sett det hele tiden og like vel elsket oss ubetinget som sin egen.

Ja, vi er frelst av nåde. Ikke av gjerninger. Men vi strekker oss mot å handle i tråd med Guds vilje fordi vi er frelst av nåde, fordi vi elsker Gud: Det er ikke til å komme fra at Guds Ord er bydende; evangeliet er på en gang transformerende og performativt. Hvilket selvsagt ikke skal oppfattes som verken instrumentaliserende eller moraliserende. Jesu liv, korsfestelse, nåde, forsoning og frigjøring er det som gir kraft til å gå den veien som samtidig er transformasjonens prosess. Det handler om rytmen som følger alt levende; er man levende så er man i utvikling: Kontemplasjon - aksjon, hvile - bevegelse, etc., Møtet med Kristus fører til etisk handling; ikke omvendt - moralsk handling fører ikke til Gud. Vår relasjon til Gud kan ikke bare bygge på tenkning og kontemplasjon; like lite som på hovedsakelig aktiviteter: Begge er sider av samme sak og belyser hverandre.