Kommentar

Tro uten fyrverkeri

Bekjennelser fra en upersonlig kristen

I filmen Jerusalem, satt til slutten av 1800-tallet, finner en smertefull scene sted. Det er vekkelse i den svenske bygda, og forkynneren Hellgum forteller de vakte at de har fått et kall om å utvandre til Jerusalem. På et møte egger Hellgum opp forsamlingen. Gud kaller dem som er ham verdig, sier han. Kan de høre Guds røst, er de utvalgt til å reise til den hellige stad?

Under intens bønn får den ene etter den andre stjerner i øynene og beskjed fra oven om å reise. En av dem som hører Gud er Karin. Men hennes hengivne ektemann Tim er forvirret og forpint. Får han kallet, eller skal han lates ute i ensomhet? Lytt - og vent - sier Hellgum. Og noen må vente forgjeves.

Noe spektakulært. "Jeg prøvde å tro på Gud da jeg var konfirmant, men så skjedde det ingenting, så da gav jeg opp," fortalte en venninne meg i ungdomstida. Det gikk et øyeblikk før jeg skjønte hva hun mente. Hun hadde forventet at dersom hun henvendte seg til Gud skulle det hende noe, noe spektakulært.

Selv hadde jeg alltid vært kristen, men aldri opplevd noe åndelig fyrverkeri i mitt indre eller ytre. Men gjennom ungdomstid og seinere har jeg møtt dette som en selvfølge i flere kristelige miljøer: Å være kristen innebærer at man kjenner på et guddommelig nærvær og at man har erfaringer av en annen art enn de verdslige man ellers er vant med. Noen steder gir det seg høylytte uttrykk i lovsang og tungetale, andre steder skjer det mer innadvendt og meditativt. Men under ligger sterke opplevelser.

Som ellers er det de mest glødende som får gjennomslag. Arven fra pietismen lever, og kravet om personlig omvendelse og subjektivt engasjert trosliv står fortsatt sterkt. En slik måte å tenke på er så vanlig at også ikke-religiøse, som min venninne, forventer Guds merkbare nærvær hvis de skulle komme til å be. Og det er slike omvendelseserfaringer som skiller fårene fra geitene.

Språk uten virkelighet. Hele denne kulturen var - og er - fremmed for meg. Jeg har aldri hørt Guds stemme. Jeg har aldri hatt noe jeg ville kalt en åndelig opplevelse. Kristendom handler for meg ikke om det ekstraordinære, jeg har vanskelig for å forstå hva folk mener når de snakker om at de har en gjensidig relasjon til Jesus. Jeg vet ikke hva det vil si å drikke av Ånden. Jeg synes taizé-bønn er vakkert, men kjedelig.

Det er ikke vrangvilje fra min side, jeg prøvde ganske lenge å forstå. Men det er som å møte et språk jeg ikke har virkelighet for, et lag av tilværelsen jeg ikke har tilgang til. For dette er ikke bare et spørsmål om et språk som er klamt, sentimentalt og lukket, men også om det som språket vil beskrive. Jeg kjenner det ikke. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Følelsesmennesker. Noen hører klokkene kalle til Jerusalem og noen gjør det ikke. Hvordan kan det ha seg? Jo mer jeg snakker med folk om dette, desto mer tror jeg at det handler om at vi er forskjellige som mennesker. Noen av oss er nøkterne og hodestyrte, andre har sterke emosjoner og regner seg som følelsesmennesker. De som ryker ut i ekstase over et fint dikt eller begynner å gråte av en blomsterbukett er de samme som kjenner at det er inderlig sterkt å være på retreat eller lovsynge Herren. Det handler ikke om å åpne sitt hjerte for Gud eller å vente tålmodig nok. Det handler om hvordan vi erfarer og responderer forskjellig på hele virkeligheten.

Selv er jeg forlengst forsont med mitt forhold til inderlighet og karismatikk, og oppsøker det ikke. Men jeg lurer på om de insisterende forkynnerne vet dette, at det er en stor kontingent av oss de aldri kan nå? At vi aldri kommer til å forstå hva de snakker om, og at vi blir fremmedgjort? Det bør være et paradoks at nettopp formidlingen av frelsesopplevelser er det som ekskluderer fra frelsesfellesskapet.

Hodekristendom. Ofte blir kristendom, spesielt slik den utfoldes i Den norske kirke, kritisert for å være for cerebral, for rettet mot hodet. Men hvorfor skulle ikke kristendommen få treffe meg i mitt viktigste organ? Hvorfor skal ikke de nøkterne blant oss også bli tiltalt?

Jeg setter pris på det sanselige, på poesi og musikk. Men det som utelukkende henvender seg til følelsene, opplever jeg som flatt og kjedelig. Jeg er ikke uberørt, kristendom er uvurderlig viktig for meg. Men den er viktig som et hjem er viktig for et barn som har det godt: ikke-spektakulært, selvsagt og trygt.

Troens øre kan høre Gud i alle ting. Troens øye kan se Gud i alle ting. Uten belysning fra fyrverkeriet.

Publisert i Vårt Land 20. februar 2018

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar