Transhumanisme og katolsk humanisme

Ådne Njås artikkel i Vårt Land 13. februar («Takk gode Gud for søster Død») målbærer viktige anliggender i møte med «herlighetsteologiske» tendenser i vår kultur, inkludert sekulære ideologiske varianter som transhumanismen. Njå løfter frem en forankret korsteologi som en motvekt mot dette, og eksempelet Jervell er spennende.

Dikotomien mellom en katolsk humanistisk tenkning, forankret i en slags kristelig farget variant av transhumanismen, og korsteologi av paulinsk-luthersk type, synes imidlertid å være konstruert på grunnlag av en unyansert og feilaktig fremstilling.

Misforstått lesning. Joseph Ratzinger, senere Benedikt XVI, har vært en sentral eksponent for det som kalles en katolsk humanisme. Njå tegner en linje fra Ratzinger, tilbake til Henri de Lubac, og ikke minst til paleontologen og jesuittpresten Teilhard de Chardin. At de Chardin refereres både i transhumanistiske og new age-inspirerte miljøer, betyr imidlertid ikke at det er rett å fremstille ham som en «forløper for transhumanismen». Mer treffende er det å si at han deler skjebne med en rekke katolske og protestantiske teologer gjennom historien, som gjennom løsreven og misforstått lesning tas til inntekt for noe ganske annet enn det de selv sto for.

Når teologer som Ratzinger leser de Chardin inn i en ortodoks, katolsk sammenheng, handler det om forståelsen av kristendommens fundamentale korsteologiske rotsystem som rammeverket for hans tenkning. De Chardins kosmiske teologi leses her i tråd med sentrale kristne tenkere fra oldkirken av, som for eksempel Maximus bekjenneren.

Knust og nedbøyd. Motsetningen mellom en jordnær korsteologi forankret i syndige og sårbare menneskers hverdagserfaringer på den ene siden og spekulative teologers kosmiske og herlighetsteologiske virkelighetsflukt på den andre siden, blir derfor kunstig konstruert. Snarere handler det her om at Han som både bor i det «høye og hellige» og «hos den som er knust og nedbøyd i ånden», er den samme korsfestede Kristus. Kristen teologi er ikke fremmed for nær dialog, verken med de intellektuelle filosofiske og vitenskapelige diskursene, eller med menneskelivet i all dets sårbarhet. Om Kristus fremstilles som hele virkelighetens midtpunkt, betyr det ikke at han ikke samtidig er menneskenes nære venn, midt i vår verden av lidelse og død.

Når dette er sagt, har moderne katolsk-humanistisk tenkning slik den har vært eksponert, ikke bare av de Lubac og Ratzinger, men en rekke katolske teologer og alle pavene siden 2. Vatikankonsil, ikke sitt utspring hos de Chardin. Først og fremst knyttes denne moderne katolske humanismen derimot til den franske filosofen Jacques Maritain og hans humanisme intégral.

Gjennom en fornyet lesning av middelalderteologen Thomas Aquinas, og ikke minst en oldkirkelig, kristologisk forankret forståelse av menneskelig danning, hevdet Maritain at Kirkens teologi må angå denne verden, og menneskenes konkrete livsvilkår. Kirken skal ikke barrikadere seg bak lukkede dører i sin egen abstraherte åndelige verden. Den må henvende seg til menneskene der de er, og løfte frem sannhet og rett i solidaritet med alle mennesker. Kirken må «ut på gatene og vinne sine åndelige seire gjennom kjærlighet og selvutgivelse.» Kristendom som vakre ord er ikke nok. Troen må være en «virkelig og levende tro i praksis».

Et teologisk forsvar. Maritain tok et oppgjør med kirkelig lefling med all form for totalitarisme, og bidro til å utmynte et teologisk forsvar for demokratiet og fundamentale menneskerettigheter i en pluralistisk verden. Allerede i mellomkrigstiden var han en viktig inspirasjon for eksempel for Sigrid Undset her i Norge, og katolske tenkere over hele Europa i deres oppgjør med totalitære regimer, både i nazistiske og kommunistiske varianter. Maritains ideologikritikk gikk imidlertid dypere, gjennom en demaskering av ideologiene som sådan, inkludert kapitalismen, som han mente var i ferd med å utvikle seg til en menneskefiendtlig ideologi. Alle former for humanisme som reduserer mennesket blir til slutt livsfiendtlige og totalitære, mente Maritain. En integrert humanisme tar hensyn til alle de menneskelige behov, både de kroppslige, sjelelige og åndelige.

Sentrale teologer og flere av pavene før 2. Vatikankonsil lot seg påvirke av Maritain, og hans tenkning fikk stor innflytelse på konsilet. Likevel var det først og fremst pave Paul VI som omtalte seg som «elev av Maritain». Dette kom ikke minst til uttrykk i encyklikaen Populorum progressio fra 1967, om Kirkens samfunnsmessige og sosialetiske engasjement. Her siteres Maritain på linje med de gamle kirkefedrene, og paven løfter frem behovet for en «ny humanisme»: Større enn samfunnets behov for et voksende antall tekniske eksperter, er behovet for visdom og klokskap, og en dyp refleksjon rundt våre felles menneskelige livsvilkår. Kjennskap til «høyere verdier» som kjærlighet og vennskap, bønn og kontemplasjon, er nødvendig for å kunne finne seg selv. Bare slik søker vi en autentisk menneskelighet, bare slik beveger vi oss fra mangel på menneskelighet og menneskelige livsforhold til virkelig menneskelighet.

En utstrakt hånd. Språket i Populorum progressio er både djervt og tilbakeholdent. Her er ikke et apologetisk, internt bekreftende forsvar for kirkelig og teologisk eksklusivitet. Derimot rekkes det en utstrakt hånd til alle mennesker «av god vilje». Kirkens budskap er et budskap til beste for alle mennesker, og blir bare troverdig gjennom kamp mot alle former for umenneskelighet, og for alle menneskers verdighet. Dette er kirken «på gatene», i et selvhengivent forsvar for menneskene, helt i tråd med Maritains anliggender.

På ulike måter har pave Johannes Paul II, Benedikt XVI og nå også pave Frans, videreutviklet tanken om en katolsk humanisme, slik vi finner den hos Maritain og Paul VI. Visjonen av Kristusskikkelsen hos Ratzinger/Benedikt og de Chardin står ikke i motsetning til dette. I kristen tradisjon henger dette sammen med det kosmiske dramaet der menneskeheten «i Kristus» føres frem for «den gamle av dage», slik det beskrives i Daniels bok. Dette «sanne mennesket» beskriver Ratzinger ved hjelp av de Chardin som et kosmisk midtpunkt, slik liturgifeiringen som et «mikrokosmos» har den oppløftede hostien som sitt omdreiningspunkt. Men dette midtpunktet er ingen andre enn «lammet som var slaktet», den korsfestede Kristus, han som lovsynges på alle tungemål, slik vi finner en tilsvarende «kosmisk visjon» i Johannes Åpenbaring.

I motsetning til transhumanismen har den katolske humanismen ikke som målsetning å utvikle mennesket videre enn, eller bortenfor, det menneskelige. Katolsk humanisme handler om en utvikling mot det sant menneskelige, slik det kommer til uttrykk i det sanne mennesket Jesus Kristus.

Å bli Kristus lik. Denne motsetningen er like diametral som den paulinske kontrasteringen av den første og andre Adam. Der transhumanismen strekker seg mot den fristende, posthumanistiske frukten som lover gudlikhet og stadig færre menneskelige begrensninger, handler katolsk humanisme om å bli Kristus lik: han som ga avkall på sin opphøyde stilling og valgte begrensning, fornedrelse og selvhengivelse like til døden for menneskenes skyld. Her er det den korsfestede Kristus som er menneskenes håp, ingen annen, verken «på jorden eller over jorden eller under jorden». Dette er i høyeste grad paulinsk så vel som økumenisk og katolsk teologi. Denne tenkningen står ikke i motsetning til en «jordnær» korsteologi.

Det er nok en viss kontrast til mangelen på kontinuitet mellom det jordiske og det himmelske hos Jervell, slik Njå fremstiller det. Kontinuiteten handler likevel ikke om en svakere forankret korsteologi, tvert imot. Korsteologien er her dypere forankret, helt ned i dypet av verdens grunnvoller, og helt inn i den himmelske virkelighet der vi frimodig tør håpe at Kristus en gang vil ta imot oss med sine sårmerkede hender.