Mer enn en politisk kirke!

En levende folkekirke må selvsagt kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe vare galt. Nå slår ikke alle innspill fra biskoper like godt an, men det er viktig at de er premissleverandører i samfunnsdebatten. I denne sammenheng kan vi huske på at tømmermannsønnen til stadighet provoserte eliten!

Kirkens kall vil alltid være er å forkynne Guds vilje. Hvis den av ulike grunner ikke gjør det, opphører den å være en sann kirke. De fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken. Kirkelige byråkrater legger planer for fremtidens kirke. Den må møte folket der de er! Men kanskje glemmer de det viktigste? Kirken skal gjøre det den alltid har gjort, også i krisetider. Forkynne ordet og forvalte sakramentene (døpe og dele ut Jesu legeme og blod) Babysang, konserter, møter og eldretreff er viktig i en menighet. Men hvis det ikke er prester til å forkynne, døpe og dele ut nattverden blir kirken kun et treffsted, et aktivitetssenter med mangfold! For det er ordet og sakramentene som konstituerer kirken.

Vår kulturarv har mange røtter. I et samfunn hvor alt er blitt så komplisert og hvor vi lever i en virkeligheten som ikke kan deles i svart eller hvitt, tror vi ikke på de enkle løsninger selv om det er kirkens ledere som kommer med dem. Det er likevel viktig at de uttaler seg! Men må vi aldri glemme hva som er kirkens primære oppgave!