Verdidebatt

En trosopplæring for voksne

Dette er en bokomtale i Nytt norske kirkeblad 6/2017: Har vi fått en ny bok for voksen trosopplæring? Den amerikanske teologen og skribenten Marcus J. Borg, som døde for et par år siden, mente i alle fall å ha gitt kritisk tenkende og troende en «kristen innføringsbok, som et første strøk, en grunning, som lærer oss hvordan vi kan lese Bibelen».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Har vi fått en ny bok for voksen trosopplæring? Den amerikanske teologen og skribenten Marcus J. Borg, som døde for et par år siden, mente i alle fall å ha gitt kritisk tenkende og troende en «kristen innføringsbok, som et første strøk, en grunning, som lærer oss hvordan vi kan lese Bibelen». Målet med boka er å «hjelpe oss å lese, høre og ta til oss det kristne språket uten at en forutbestemt forståelse kommer i veien.» Borgs oppfordring er at «[v]i må lære oss å lese og lytte til språket i vår tro på nytt.»

Den engelske tittelen reflekterer at det dreier seg om språk: «Speaking Christian». Det er ikke lett å oversette en slik tittel. Forlaget har måttet gå en annen veg som likevel reflekterer Borgs hovedanliggende, nemlig å «gjenoppdage kristendommen». Men hva betyr så det? Hva er det nødvendig å gjenoppdage? Hvilket språk er det vi har mistet underveis? Nøkkelen til Borgs svar ligger i det han mener er en språklig fordreining av selve grunnstrukturen i Jesu budskap. Fordreiningen knytter han til den utbredte forestillingen om at kristen tro er bundet til «himmel-helvete-rammeverk». Frelse, og kristen tro, er blitt henvist til et valg mellom en hinsidig, evig fortapelse og et evig liv. At det er slik belegger Borg blant annet med egne erfaringer fra sin oppvekst i en skandinavisk, luthersk kontekst i Midtvesten i USA. Han gjenkjenner et tilsvarende «helvete-himmel- mønster» i dagens evangelikale strømninger.

Sett med norske øyne fortoner den amerikanske kirkelige og teologiske virkeligheten seg noe annerledes enn hos oss. Kirkelivet i USA er preget av en skarpere konflikt knyttet til en mer fundamentalistisk bibellesning. Norsk kirkeliv har på sin side vært preget av ett dominerende kirkesamfunn og en akademisk orientert teologisk opplæringstradisjon. Riktignok har det vært sterke spenninger i norsk kirkeliv knyttet til det kristne språket. Diskusjonene har vært lange og heftige om rett «bibelsyn» og sann «bibeltroskap». Halvor Moxnes har i sin nye bok, «Historien om Jesus», fortalt oss en del om disse konfliktene. Han avslutter sin historiske reise med Jesus-bilder fram til vår tid med et artig kapitel om den norske debatten gjennom de siste hundre år. Det oppsummeres til sist med noen spennende refleksjoner under overskriften «Jesus fra Arne Garborg til Bjørn Eidsvåg». Her trekker Moxnes fram blant annet «helvetesstriden» mellom indremisjonslederen Ole Hallesby og den «liberale» biskop Kristian Schjelderup på 1950-tallet. Den dreide seg nettopp om Borgs rammeverk. Valget mellom «himmelen og helvetet».

Moxnes oppsummerer denne striden med et utblikk: «Helvetesstriden viste hvor sterk makt den pietistiske lekmannskristendommen hadde i Norge i den første perioden etter andre verdenskrig». Samtidig finner Moxnes tegn til endring og viser til ordinasjonen av den første kvinnelige presten i 1961, utført av den samme biskop Schjelderup, og til Jacob Jervells samtidige foredragsserie i NRK om «den historiske Jesus» som ble utgitt i bokform året etter. Moxnes avslutter reisen med Bjørn Eidsvåg og hans suksessforestilling på Det Norske Teateret, «Etterlyst: Jesus». Her gjør Eidsvåg, prest og trubadur, opp sitt teologiske bo med å avlyse den «doble utgang» og en evig fortapelse. Det er i denne sammenheng vi må se Kom forlags initiativ med å utgi Borg på norsk. Nærmest som en videre teologisk underbygging av Eidsvågs helveteskritiske posisjon.

Den aktuelle debatten har avslørt at selv om vi har hørt lite «himmel eller helvete»-forkynnelse fra prekestolene i Den norske kirke etter Hallesbydebatten på 50-tallet, så har temaet likevel vært mentalt tilstede. Helvete har bare vært plassert ut i et ubestemmelig og uadressert tåkelandskap. Og det er her Borg kommer inn. For han går åpent og direkte inn dette landskapet og blåser vekk tåka. Ikke bare med et utgangspunkt i at tanken om den dobbelte utgang og en evig fortapelse er fremmed for moderne mennesker, men med utgangspunkt i at en slik tankemodell faktisk ikke er bibelsk. Jesus talte ikke om fortapelse som evig pine, mener Borg. Der slike utsagn finnes, må de forstås på det Borg kaller en «metaforisk-historisk» måte.

Dette dreier seg ikke minst om et språklig nøkkelbegrep som vi allerede har introdusert, nemlig frelse. Hvordan ble det egentlig oppfattet når Jesus brukte det, spør Borg. I dag vil ordet «frelse», slik vi har nevnt, i hovedsak forbindes med frelse som evig liv «i himmelen» etter døden. «Himmel-helvete-rammeverket» fyller i dag begrepet frelse med innhold. Både for kirkens indre kjerne og for kirkens kritikere. Går vi derimot inn og ser på hvordan Jesus brukte begrepet, konstaterer Borg, at det ikke forholder seg slik. Frelse dreier seg først og fremst om frelse her og nå. Frelse er Guds virkelighet i spill inn i menneskers liv. Jesus helbredet syke og reiste opp nedbrutte. Han inkluderte de som var satt utenfor. Han gir dem ny verdighet. Han viser ekte medfølelse og helende barmhjertighet. Han skaper rettferdighet og trygghet. Alt her og nå. Som et Guds nærvær. I Johannesevangeliet blir dette nye livet, omtalt som det «evige liv», ikke i futurum, men i presens. Dermed blir også «fortapelsen» liv som vender seg bort fra Gud og fanges i sin egen ødeleggelse eller som offer for andres ondskap. Også det her og nå. For å tydeliggjøre alvoret i de valg vi gjør og hva frelsen og Guds rike dreier seg om, bruker evangeliene dramatiske bilder om dom og død og et liv uten Gud.

Borgs metodiske grep og hans «gjenoppdagelse» av Jesu «egentlige» budskap, er ikke unikt i et forskningshistorisk perspektiv. De hører hjemme i den akademiske tradisjonen som startet for rundt to hundre år siden hvor en for alvor begynte å jakte på den historiske Jesus. I Norge tok det lang tid før de nye tonene for alvor slo inn i skoleteologien og skapte sine konflikter mellom «liberale» og «bibeltro». Institusjonalisert mellom Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo og Menighetsfakultet. Inntil nylig var det rimelig lett å kunne spore om en prest kom fra MF eller TF, selv om begge fakulteter aksepterte en historisk-kritisk tilnærming til Bibelen. Det kristelige språket avslørte en. Innenfor en slik akademisk teologisk diskurs representerer ikke Borgs «gjenoppdagelse» av kristendommen og hans tilbakevending til det opprinnelige kristne språket, noe spesielt og oppsiktsvekkende. Men ved sin tydelighet åpner hans innføringsbok i det kristne språket for en bredere og mer direkte debatt om helt sentrale spørsmål i vår kristne tro. Det er nesten noe jervellsk provoserende over Borg. Det er kjærkomment, og på høy tid også for folkekirkas framtid.

Borg utfordrer oss for det første til å komme ut av tåkeheimen og våge å snakke nytt, eller bedre: å vende tilbake til det opprinnelige kristne språket. Både gjennom ny kunnskap om det kristne språkets historie og ny innsikt i den religiøse forestillingsverdenen og de sosiale og kulturelle forhold i Jesu samtid, tilføres tekstene liv. Når jeg ser tilbake på min egen tid som prest og forkynner, er det bare i liten grad at slik faglig innsikt anvendes i forkynnelsen. Ut fra min erfaring mener jeg vi lider av et slags faglighetskompleks. Eller er det fordi vi ikke ønsker å skape uro? Kanskje dreier det seg om en opplevelse av uformuenhet i formuleringen av vanskelige og kontroversielle spørsmål.

«Fortapelsen» er nettopp et slikt tema. Noe av det samme kjenner jeg igjen fra striden om homofili og homofilt samliv og også når det gjelder det å ta opp konkrete samfunnsmessige konsekvenser av evangeliet. Er det slik at vi rett og slett mangler språk for slik «vanskelig» forkynnelse. Kanskje egner det seg ikke i korte prekener med store «kirkefremmede» dåpsfølger? Vi mangler kanskje også andre arenaer for voksenopplæring i den kristne tro i menighetene? Arenaer for teologisk samtale, der de vanskelige spørsmålene kan drøftes i åpenhet og ærlighet. Det dreier seg om noe annet en posisjonering i offentlig debatt.

Borg ønsker seg slik lyttende og respektfull fagligbasert dialog. Han har selv gitt oss konkrete eksempler på at dialog både er mulig og viktig. Personlig har jeg hatt utbytte av hans dialog med den mer konservative, engelske teologen og biskopen N.T. Wright i boka: «The Meaning of Jesus – Two Visions» fra 1999. Og «The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem» med en annen kontroversiell teolog, John Dominic Crossan fra 2006. Faglig appetitt kombinert med en bevisst vilje til å gjenvinne et kristelig språk som viser seg å fungere i møte med den verden som utfordrer oss i dag, er det for lite av i dagens praktiske menighetsliv. Vi trenger faglig stoff som kan leses og drøftes. Her er Borgs bok en gavepakke. Slik også Halvor Moxnes sin «Historien om Jesus» er det – og for den sakens skyld også Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus».

«Gjenoppdag kristendommen» er en god innføringsbok i en spennende populærfaglig nytestamentlig verden. Den stimulerer til ettertanke og spørsmål. Personlig savner jeg nok en «dypere» beskrivelse av ondskapen eller Guds motkrefter både i den store historien og den enkeltes liv. Forståelsen for et endelig oppgjør, en endelig dom og seier for Gudsriket ved «tidens ende» ville dermed bli en mer integrert del av det kristne språket og dermed også visjonen om et evig liv på den andre siden av det skillet den siste fiende, døden, skaper. For meg handler det kristne språket også om det. Det hører med i gjenoppdagelsen.

Men la det til sist være sagt: «Gjenoppdag kristendommen» er en nyttig og inspirerende bok, ikke minst fordi Borg selv har en så tydelig kirkelig forankring. Borg distanserer seg ikke fra eller kritiserer kirken fra utsida. Som ordinert prest i den episkopale (anglikanske) kirke merkes pulsen fra aktivt gudstjeneste- og bønneliv. Det kommer kanskje enda tydeligere fram i hans senere (siste) bok fra 2014: «Convictions – How I Learned What Matters Most».

Jeg vet ikke om det er i tråd med god anmelderskikk, men Marcus J. Borgs bøker anbefales hermed og da spesielt den boka som nå er gjort tilgjengelig på norsk. Det er mange, både lek og lærd som kan ha utbytte av å «gjenoppdage kristendommen» og finne tilbake til et mer autentisk «kristent språk».Våre menigheter og vår folkekirke trenger slike samtaler.

Tor B Jørgensen

Marcus J. Borg: Gjenoppdag kristendommen, Kom forlag 2017

Av Borg er det også vist til: Convictions – How I Learned What Matters most, 2014

I samarbeid med N.T. Wright: The Meaning of Jesus – Two Visions, 1999

I samarbeid med John Dominic Crossan: The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem, 2006.

I tillegg: Halvor Moxnes: Historien om Jesus, Verbum 2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt