Likebehandling med særbehandling?

Kan alle tros-og livssynssamfunn behadles likt av staten? Må ikke Den norske kirke (Dnk) ha en form for særbehandling utfra omtalen i Grunnlivens paragraf 16? Diskusjonen om dette er ganske stor etter lovutkastet som er fremlagt. Det legger opp til særordning for Dnk. Dette reageres det med rette på både fra Norges kristne råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. De støttes av flere andre organisasjoner.

Men er det mulig å få en statlig finasieringsordning som særbehandler Dnk uten å stride mot likebehandlingen av andre tros- og livssynssynsamfunn? Jeg mener det.

Likebehandling

Kirkene og andre samfunn må få statlig støtte utfra antall medlemmer. Det må også gjelde Dnk ellers er det ikke likebehandling. Støttebeløpet bør indeksreguleres, men ellers være det samme over en periode og ikke endres hvert år. Det gir forutsigbarhet.

Dessuten bør det gis statlig bidrag til vedlikehold av alle bygg av religiøs eller livssynsmessig karakter som f.eks. er eldre enn 100 år eller som regnes som verneverdige av kulturminnevernmyndighetene

Særbehandling

1) Støtte til kirkebygg

Men støtte til slike bygg vil i praksis være en særbehandling av Dnk siden den har flest eldre bygninger. I Grunnloven sies det at Dnk skal være en folkekirke. Man tenker seg at den skal ha kirker og menigheter over hele landet. Jeg tror at kirkebygget er viktig for folk flest i lokalmiljøet. Det ser en når en kirke brenner. Man ønsker en kirke på stedet selv om man sjeldent eller aldri går der. For den betyr noe for stedets  karakter og historie. Statlig støtte til folkekirkens eldre/verneverdige bygg vil etter min mening være et uttrykk for at staten ser Dnk som en kirke som er historisk forankret både når sted og folk. Denne støtten utgjør dermed en indirekte særbehandling av folkekirken uten at den bryter med prinsippet om likebehandling. For utenom kirkebygningen vil alle religiøse eller livvsyns-bygg på et sted komme i betraktning ved en slik støtteordning.

2) Støtte fra kommunen

Hele den økonomiske støtten til tros- og livssynssamfunnene bør komme fra staten og ikke være delt mellom stat og kommune som nå. Kontakt mellom samfunnene og kommunen kan foregå på andre måter. De kan søke den lokale kommunen om bidrag til vedlikehold av kirker og andre bygg som faller utenom den statlige tilskuddsordningen, eller til bygging av nye. De må også kunne søke kommunen om dekking av utgifter til prosjekter f.eks. av sosial art eller til kulturarrangementer. På grunn av Dnk størrelse, tradisjon og kontakt i lokaksamfunnet vil nok den oppnå den største kommunestøtten. Dermed vil Dnk i praksis få en særbehandling Men den kan ikke sies å stride mot den statlige likebehandlingen.

Det går derfor an å få statlig og kommunal støtte som i praksis er en fordel for Dnk. Det synes å være i samsvar med Grunnloven. Men siden særbehandlingen er av en indirekte karakter, kommer den ikke i konflkt med prinsippet om statens likebehasnling av alle tros- og livssynssamfunn.

Kristen Edvard Skaar