Når nazistene marsjerer

Tirsdag presenterte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sin åpne trusselvurdering for 2018. Både terrortrusselen og høyreekstremisme var sentrale tema.

For første gang var organisasjonen «Den nordiske motstandsbevegelse» eksplisitt nevnt. I Norge har de økt aktiviteten det siste året. NRKs opptelling viser at de har mellom 40 - 50 aktive norske medlemmer.

Det som skremmer mange er deres vilje til å bruke vold for å nå sine mål. Det viser hendelser i flere nordiske land. Også i deres publikasjoner blir det oppfordret til vold. Her er et eksempel fra 2008: «Ingen kan gå med i Motstandsbevegelsen om han ikke kan eller er forberedt å forsvare med vold seg selv, sin organisasjon eller sine kamerater».

Som Vårt Land skrev i fjor er bevegelsen sterkere i Sverige. Den svenske lederen oppfordret da den norske avleggeren til økt synlighet for å oppnå rekruttering.

Det førte trolig til den mye omtalte «nazimarsjen» i Kristiansand i fjor sommer, der rundt 70 norske og svenske nazister deltok.

Nazister 

Etter krigen har vi vært varsomme med å omtale ytterliggående høyrekrefter i Norge for nazister. Men når det gjelder Den nordiske motstandsbevegelse er nazisme et presist og dekkende begrep for å forklare hva de står for. På sine nettsider kan man lese deres nipunktsprogram.

Slik lyder et knippe av deres hovedmål: De vil «repatriere alle som ikke er etnisk nordeuropeere», «ta tilbake makten fra den globale sionistiske eliten som økonomisk og rent militært har okkupert større deler av vår verden», «utenlandsk og innenlandsk media som opptrer folkefiendtlig, skal kunne forbys», samt at de ønsker at «En folkedomstol skal opprettes for å straffeforfølge alvorlige tilfeller av folkeforræderi».

Destabilisere

I flere liberale demokratier sliter vi med hvordan vi skal forholde oss til oppblomstring av ytterliggående og radikaliserte grupper. Det gjelder både islamister og høyreekstreme.

Hvordan vi forvalter vår ytrings- og organisasjonsfrihet er på mange måter testen på om vi lever opp til de liberale og demokratiske verdiene vår nasjoner bygger på.

Men samtidig er våre liberale samfunn også bygget på tillit til at de demokratiske spillereglene respekteres og følges. Her bryter nazistene, så vel som islamistene med våre grunnleggende verdier. De er villig til å ta i bruk makt og vold mot andre individer og samfunnet for å skremme, destabilisere og oppnå økt rekruttering.

Flere demokratiske land strever derfor med å sette et skille mellom det politiske budskapet til radikale grupper som nazister, og deres vilje til vold og voldshandlinger.

Når det gjelder nazister, så vel som islamister, er dette skillet komplisert. Særlig fordi deres politiske budskap omhandler vold.

Vilje til vold 

I november i fjor gikk Finland til det alvorlige skrittet å forby organisasjonen Den Nordiske motstandsbevegelse. Det var første gang en organisasjon har blitt forbudt i landet på 40 år.

Bakgrunnen er at et av medlemmene gikk til angrep på en person som spyttet på en nazimarsj. Vedkommende på ble så alvorlig skadet at han døde like etter. Nazisten ble dømt til to års fengsel for vold.

Liknende debatter vil kunne komme i både Norge, Sverige og Danmark. Det er legitime diskusjoner.

Men det er langt fra sikkert at dette er den riktige veien å gå. Fra andre land i verden vet vi at forbudte organisasjoner, som er gått under jorda, kan få en egen tiltrekningskraft og konspirasjonsteoriene deres kan får økt styrke. Dessuten kan forbud føre til at medlemmene får bekreftet sitt verdensbilde.

PST er inne på dette i sin redegjørelse: «For Den norske motstandbevegelse vil negativ omtale i media og forbud mot markeringer brukes til å styrke det interne samholdet og rekruttere flere til miljøet».

Det er altså grunn til å tro at forbud kan gi motsatt effekt enn ønsket.

Argumenter

I våre liberale demokratier sies det ofte at vi skal møte udemokratiske ideer med argumenter. Når det gjelder de som allerede er aktive nazister er det lite som tyder på at dette vil ha særlig effekt.

Men for våre frie og liberale samfunn er det viktig å diskutere åpent om hvordan vi forholder oss til våre egne voldelige utgrupper. Det er også viktig at vi møter debatten om forbud med fordomsfrihet.

Vi er i en krevende tid, der argumenter ofte synes fattige og der polarisering, frykt og tabloide ord vinner terreng.

Nettopp nå er det viktig at vi holder fast ved et demokratisk og liberalt samfunnssyn, og våre samfunnsbyggende institusjoner. Når disse testes og utfordres av vold og autoritære krefter må stille oss bak dem og vise hvilken kraft og styrke disse verdiene har.

Derimot kan PST og politiet fotfølge nazistene. Og de skal dømmes for vold. For akkurat det skal de vite at vi hverken aksepterer eller tillater.