#metoo og tafserne

En bølge av varslingssaker har virvlet frem i dagslyset i kjølvannet av #metoo- kampanjen. Ikke så rart, kanskje. De fleste av oss har sett eller hørt om, vet om eller har opplevd tafsere som presser seg lenger inn i andres intimsfære enn det motparten er bekvem med. Opplevelsen kan kjennes både invaderende og ydmykende, det være seg fysiske handlinger, ord eller blikk. Derfor har mange tiet om slike hendelser. Men selv om følgene for ofrene kan være alvorlige, er det ikke dem jeg vil trekke frem nå.
Jeg vil heller snakke om min forundring over tafserne.
Hva tenker tafser? Er det mennesker som har så store drifter at de befinner seg helt ute av kontroll? Eller bryr de seg bare ikke om hva den andre parten føler, så lenge de oppnår det de vil? Bruker de tafsingen som enda et maktmiddel, for å ydmyke motparten? Eller tror de i dypet av sin skjel at de er så tiltrekkende at motparten bare må falle for dem til slutt?
Tafserne setter både sin ære og karriere på spill. Jeg vil tro at de fleste tafsere opplever mye avvisning. Likevel fortsetter de. Helt frem til de blir avkledd og hengt ut i samfunnets gapestokk. Da bagatelliserer de handlingene. Og når det ikke er nok, fremstår de som sørgende offer for sin egen dumhet. Fylla får skylda.
Grunnen til at jeg trekker frem tafserne her, er ikke for å gi dem noe forsvar. Men jeg tror at det er viktig å forstå tafserens vesen for å få bukt med tafsingen. Målet må være å få stoppet tafsingen før ofrene blir krenket og skadet og tafserne får avisoverskrifter og sykemeldinger.
Det er ikke bare utsatte kvinner som må ta ansvar for å stoppe tafsende menn. Kamerater, kolleger og pårørende kan også si fra når de merker at noen har uklare grenser på dette området. Og motsatt, selvfølgelig, om det gjelder tafsende kvinner.
Jeg håper at denne vinterens #metoo-kampanje vil bidra til at både kvinner og menn tør å være tydeligere på å beskytte og respektere egne og andres personlige grenser.