Kommentar

Kampen om identi­teten

Israel har ikke noe med jødene og deres historie å gjøre, hevder Mahmoud Abbas. Det har aldri vært noe Palestina, og palestinerne finnes ikke, hevder Israels forsvarere.

Palestinernes president Mahmoud Abbas brukte harde ord i den talen han holdt for den palestinske sentralkomiteen for to uker siden. Der avviste han USA som en ærlig megler og avlyste Oslo-avtalen. Den uforsonlige tonen skyldtes nok først og fremst frustrasjonen over Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israel hovedstad. Men trolig også det Abbas har fått vite i Saudi-Arabia om hva som blir innholdet i Trumps fredsplan.

I Israel var det ikke avvisningen av fredsprosessen som vakte mest oppmerksomhet ­­– den har man ikke så store forventninger til der heller. Derimot ble det stor oppstandelse over den lange historieleksjonen Abbas serverte i talen sin.

Ikke jødisk

Abbas hevdet at Israel er et kolonialistisk prosjekt som ikke har noe å gjøre med jødene og deres sak. Han nevnte overhodet ikke noe om jødenes historiske tilstede­værelse i Det hellige land, og sa at selv under holocaust foretrakk jødene å være i Europa framfor å flytte til Palestina. Han hevdet at sionismens grunnlegger Teodor Herzl egentlig ønsket å rense Palestina for palestinere, og at Ben Gurion sto bak utdrivelsen av jøder fra arabiske land etter 1948.

Abbas sa også at palestinerne er etterkommere etter kanaanittene, og dermed den egentlige urbefolkningen i landet.

Det er ikke første gang Abbas nekter for at jødene har noen historiske rettigheter til landet. Han er heller ikke den eneste som gjør det. Yasser Arafat hevdet i Camp David-forhandlingene i 2000 at det aldri har stått noe jødisk tempel i Jerusalem, og Abbas har også alltid snakket om det angivelige tempelet i Jerusalem.

Identitet

«Abbas må ha mistet vettet», sa Israels forsvarsminister Avigdor Lieberman etter talen. Det som skapte indignasjon i Israel, var nettopp fornektelsen av jødenes tre tusen år lange tilknytning til landet. Det går rett til kjernen av israelsk identitet.

Rent folkerettslig er staten ­Israel begrunnet i vedtak i Folkeforbundet og FN. Men når det ­internasjonale samfunn la jødenes hjemland til Palestina, skyldtes det selvsagt jødenes tilknytning til landet. Landet Israel og byen Jerusalem har hatt en helt sentral plass i den jødiske religion og selvforståelse. Etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt, har lengselen etter Jerusalem vært en grunntone i jødenes liv.

En selvstendig jødisk stat i ­Palestina eksisterte bare noen få hundreår. Men jødenes identitet som folk har vært der hele tiden. Når palestinerne setter en strek over det og gjør Israel til et moderne kolonialistisk prosjekt, oppleves det både som et overgrep og en trussel om at de skal jages bort fra det hjemlandet de har fått.

Finnes ikke

Men noe av det samme opplever palestinerne. «Det finnes ingen palestinere», sa Israels statsminister Golda Meir i sin tid, og denne oppfatningen har hele veien vært sterkt til stede både i det israelske samfunnet og blant Israels venner i utlandet. Det vises til at det aldri har vært noen selvstendig palestinsk stat, og at palestinerne er arabere som ikke har noen egen nasjonal identitet.

For palestinerne er dette både et overgrep og en trussel. De er knyttet til nettopp dette landet og dets historie. De kristne palestinerne ser seg selv som vokterne av kristendommens hellige steder og som de kontinuerlige vitner om Kristus i hans eget land. Muslimene knytter sin identitet til islams tredje helligste sted, Al Aqsa. Palestinerne har sine egne tradisjoner og minner knyttet til dette landet ­– ikke til et mer diffust arabisk fellesskap.

Når de ser sine landområder stadig bli mindre og israelsk kontroll stadig mer utstrakt, så oppleves forsøket på å ta fra dem identiteten som del av en bevisst strategi for å ta fra dem landet.

Kanaanittene

Abbas var på syltynn historisk grunn i sin tale. Kanaanittene er forlengst borte, uten noen etterkommere. Det samme gjelder filistrene, som er opphavet til navnet Pale­stina. Men det har alltid vært en jødisk tilstedeværelse i Det hellige land, selv om de til tider har vært en liten minoritet. Det var langt fra alle som ble deportert av romerne i år 70 og 136.

Den kristne befolkningen som bodde i landet i bysantinsk tid, må blant annet ha bestått av ­jøder som hadde blitt kristne. Under det muslimske styret ­konverterte etter hvert flertallet til islam og ble assimilert i en arabisk kultur. Men det var ikke slik at en stor arabisk ­befolkning innvandret fra den arabiske halvøya og erstattet en fordrevet jødisk befolkning.

«De fleste her har jødiske ­røtter uten å vite det», sa en ­palestinsk lege i Nablus til meg for mange år siden. Hva som er palestinernes etniske røtter, er så vidt jeg vet ikke klarlagt. Men at de er lange og dype, er det ingen tvil om.

Destruktivt

Å så tvil om den andres identitet er noe av det mest destruktive man kan gjøre­. Det gjør en konflikt om land og ressurser til en eksistensiell konflikt, der det er umulig å finne kompromisser. Opplevelse av identitet er en realitet, og ­prøver man å se bort fra den, finnes ­ingen løsninger.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar