Den moderne gapestokken

Den siste måneden har det gjort vondt å se på nyhetene. Den fortvilte Trond Giske som rett før jul satt på NRK og beklaget oppførselen han nå forsto var feil, gjorde et sterkt inntrykk. Der min familie handlet gaver og pyntet treet gikk familien Giske inn i høytiden med sykemelding og skjerming fra offentligheten. Noen familier med barn hadde det ikke så greit denne jula.

Tror på varslerne

Varslerne, kvinnene som har opplevd en side av Giske offentligheten ikke tidligere var kjent med, hadde også tøffe dager. Ville de bli trodd? Kom Arbeiderpartiet til å ta på alvor det ubehaget de hadde opplevd? Finnes det egentlig en rettferdig oppreisning i slike saker? Den andre nestlederen, Hadia Tajik, sa tydelig hva hun mente. En uke senere var også partileder Jonas Gahr Støre klar i talen. De tror på varslerne. Giske valgte å trekke seg fra sine verv. Det var en nødvendig konsekvens av et massivt tillitsbrudd. Altfor mange hadde sagt metoo.

Så skulle snøballen begynne å rulle. Like etter var det Unge Høyres Kristian Tonning Riise som gikk fra stillingen sin. Statsadvokaten ber nå politiet vurdere anklage. Erna måtte innkalle til pressekonferanse om 21 varsler på 12 personer.

Så var det e-postene og tekstmeldingene til Frps stortingsrepresentant Ulf Leirstein som ikke tålte offentlighetens lys.

Tillitsbrudd

Nye historier fortsetter å komme frem, den ene mer sjokkerende enn den andre. Nå er det Venstres leder Trine Skei Grande som er på forsidene.

Men hvem har vi tillit til nå? Medias avsløringer? Folket? Det er noe alvorlig galt når liv og helse blir ødelagt av medias råkjør.

Har metoo blitt et politisk virkemiddel der varslere brukes taktisk for å svekke kandidater?

Due process

Tirsdag skrev VG at «Høyre vil ikke høre Tonning Riises versjon av varslingssakene». Det bryter med alt et demokratisk og sivilisert samfunn er bygget på. Retten til å forsvare seg, en rettferdig rettssak og muligheten til å anke.

For det handler ikke bare om retten til å bli tatt på alvor, men om evnen til å håndtere personalsaker med verdighet. Om evnen til å skille mellom uønsket atferd og straffbare handlinger. Om å la politiet gjøre sin jobb og vite at den anklagede er uskyldig inntil hen er dømt. Et godt rykte er uerstattelig. Et knust liv kan aldri bli helt igjen.

Felles forlystelse

Ligger det i vår natur en hang til skadefryd? Det er en gammel tradisjon å lage felles forlystelse og skue av kamp, lidelse og til og med drap. Antikkens Colosseum tiltrakk seg tusener til dyre- og gladiatorkamper. Middel­alderens gapestokk kvittet vi oss ikke med før i 1848. På oss selv kjenner vi andre. Sosial kontroll, som vi stadig beskylder «de andre» for å drive med, er også noe vi selv bedriver.

Den som har gjort noe galt skal ikke bare straffes, men også jekkes ned med offentlig ydmykelse. Gapestokkene ble historisk sett plassert på torget eller foran kirken slik at alle skulle bevitne krenk­elsen.

I dag gjør media og kommentarfelt samme nytten. Den store forskjellen er at det tidligere forelå en slags prosess før noen ble plassert i gapestokken. I dag er denne prosessen helt kvittert vekk.

Nyfiken

Jeg er selv skyldig i overdreven nysgjerrighet og moralsk fordømmelse. Jeg har googlet etter snusk og overtramp. Men ikke uten dårlig samvittighet. For jeg syns ikke jeg har noe med det, sånn egentlig. Behovet for å vite og ha tillit må veies opp mot retten til et privatliv og kravet om en rettferdig rettssak.

For alle mennesker fortjener verdighet – uansett. Og som troende vil jeg ikke kaste den første steinen.