1968 og den sosialetiske vekkelsen

DET ER RIKTIG at kirke og organisasjonsledere på den tiden stemte borgerlig  og det er dermed interessant å se hvordan kirken 50 år senere er preget av 1968'ernes tankegods.  Men det er ikke riktig når det blir hevdet at denne  bevegelsen oppsto blant ungdommer  i konservative organisasjoner som Laget.

Det var i Studenterforbundet i Oslo, Norske Studenters Kristelige Forbund,  den sosialetiske vekkelsen startet . Forbundet var på den tiden en kulturåpen blanding av liberal og høykirkelig teologi, i kontrast til det store Studentlaget med sin tradisjonelle vektlegging på vekkelsesforskynnelse. Men også Forbundets ledere og medlemmer var i utgangspunktet politisk konservative.  I løpet av 1967 fant imidlertid enkelte medlemmer hverandre i protesten mot Vietnamkrigen. Vårsemesteret 1968 med medisinerstudent og den senere nonnen Eva Dahl som leder ble et vendepunkt. Jeg satt selv i styret og inviterte hver lørdag til det vi kalte  Studentersamfundsgruppen. Der skulle Forbundets medlemmer samles for å forberede oss på å gå og delta aktivt på Studentsamfundsmøtene samme kveld. Studentersamfundet i Oslo var på den tiden samfunnets kanskje viktigste debattforum.  Oppslutningen til gruppen var stor og allerede på det første møtet skjønte vi at vi hadde truffet  blink. Her kom mange av dem som skulle være med på å prege utviklingen de neste årene som Rolf Berg, Trond Skard Dokka, Pål Repstad, Olav Helge Angell Nordeng, Magnhild Reisæter og flere andre.

Det ble lagt merke til at gruppen støttet  venstresiden, og i mai 1968 skrev jusstudenten Ulf Einar Staalelsen en artikkel i Morgenbladet  hvor han uttrykte bekymring for venstredreiningen til kristne studenter. Dette ble på mange måter starten på debatten som bidro sterkt til å starte den såkalte sosialetiske vekkelsen i kirken. Mange av oss skrev innlegg i Morgenbladet og begrunnet vårt standpunkt.  Utover sommeren flyttet debatten seg over til Vårt Land og denne debatten ble svært viktig for den videre  utviklingen. I 1968 arbeidet jeg som sommervikar i Vårt Land bl.a. sammen med Geir Gundersen og den unge teologistudenten Kjell Magne Bondevik. Det er helt riktig at Sigvart Riiser spilte en viktig rolle ved generøst å åpne sine spalter for de av oss som hadde et radikalt kristent samfunnsengasjement, og han var en enestående redaktør for oss unge samfunnsstormere. Neste sommer arbeidet jeg også i Vårt Land, da med Håkon Breen som sjefredaktør. Han viste en like åpen og velvillig holdning som Riiser, på den måten spilte Vårt Land en betydelig rolle i utviklingen.

Kirkenes Verdensrådsmøte i Uppsala sommeren 1968 var avgjørende for oss for her fikk vi støtte for våre standpunkter fra øverste kirkelige hold. Vi merket oss at noen studenter ved Misjonshøyskolen i Stavanger også inntok mye av de samme standpunkter som oss. Men i Studentlaget syntes vi det gikk sørgelig smått, skjønt  etterhvert kom også enkeltmedlemmer der med. Ikke minst spilte Otto Hauglin en viktig rolle.

Selv følte jeg etter noen år det samme som Liv Riiser beskriver, at den sosialetiske vekkelsen overskygget  en viktig sak: Det personlige forholdet mellom Gud og enkeltmennesket. Etter å ha vært leder av Studenterforbundet i 1972 orienterte jeg meg etterhvert derfor mot Studentlaget og mer lavkirkelig vekkelsesforkynnelse.

Utover i 1970-årene ble det, som Vårt Land skriver,  en spenning mellom mange av oss og SV først og fremst på grunn av abortsaken. I disse årene  ble mitt engasjement i abortsaken ikke forenlig med deltakelse i aktivt politisk arbeid på venstresiden. Jeg trakk meg derfor skuffet ut av organisatorisk politisk arbeid, men jeg følte aldri at jeg med min bakgrunn kunne slutte meg til et borgerlig parti. Mitt engasjement for sosial likhet og rettferdighet  har jeg prøvd å ta vare på. Ja, i virkeligheten har engasjementet fra 1968-tiden om å forsvare de svake dannet grunnlaget for mitt engasjement for fostre og nyfødte frem til  i dag.

Ola Didrik Saugstad