Avisdødaren som elsker mediene

Halvannen uke før Donald Trump skulle vinne en knepen seier i USA: Vi er to utenlandske journalister blant mange amerikanske, som venter på at Donald Trump skal tre inn på podiet i den lille byen Manchester i vippestaten New Hampshire. Det er jubel når han endelig kommer. Vi står nederst i hangaren, på pressebenken. Etter en tale som i hovedsak handler om Hillary Clinton, retter han pekefingeren mot oss. «Bak der står de uærlige mediefolka». Rundt 4000 Trump-tilhengere snur seg mot oss, samtidig. De buer, roper, mange viser oss fingeren. Vi var forberedt – dette var noe han til stadighet gjorde på valgkampmøtene – men ble likevel overrasket over aggresjonen i rommet.

Gjennom hele valgkampen var et av hans glansnummer at han langet ut mot mediene. Noe av det første han gjorde, var å krangle om hvor stort oppmøtet hadde vært 20. januar 2017, da han ble tatt i ed.

Noe helt nytt

Valgkampen og det første året i Det hvite hus viser at dette var en president man aldri hadde sett maken til. Og en stor utfordring for amerikanske medier. Statsledere eller maktpersoner skal ikke like en kritisk presse. Men Trump anerkjenner ikke engang medienes samfunnsoppdrag, hvis han ikke liker det de skriver. Han har gått så langt som å karakterisere mediene som det «amerikanske folkets fiende».

Ett år som verdens mektigste leder har ikke har gjort ham mildere stemt mot den fjerde statsmakt. Det er bare få dager siden USAs president tok seg tid til å dele ut en pris han hadde laget selv: Fake News Awards. Prisene skulle gå «til de mest korrupte og partiske «mainstream» mediene, vil bli utdelt til taperne», uttalte han. Utdelingen var et blogginnlegg på det republikanske partiets hjemmeside. Mange, blant annet republikaneren John McCain, så det som et autoritært forsøk på å kneble pressen. Kåringen inneholdt stort og smått, fra et innlegg i The New York Times om at markedene «aldri» ville overleve Trumps presidentskap, til en video fra CNN som antyder at Trump ga for mye mat til noen fisker da han møtte den japanske statsministeren Shinzo Abe.

Samtidig er det en illusjon at Trump hater mediene. Tvert om søker han hele tiden oppmerksomhet, og ser flere timer med TV om dagen. Gjerne fra senga, mens han spiser hamburgere. Det er naturligvis også «fake news» ifølge presidenten selv. Men Det hvite hus virker likevel mer åpne for mediene nå enn tidligere.

Lav tillit

En ny undersøkelse viser at amerikanerne mener mediene har en viktig rolle, men at de ikke stoler på jobben de gjør. Den amerikanske stiftelsen Knight foundation har spurt 19.000 amerikanere om deres forhold til pressen. 84 prosent svarer at nyhetsmedier er nøkkelen til demokrati. Samtidig mangler de tillit til mediene.

Bare halvparten av dem kan navngi en objektiv nyhetskilde. Flertallet er svært bekymret for spredning av uriktig informasjon, og synes det er vanskelig å skille mellom falske og ekte nyheter. Nesten sju av ti sier deler saker med venner og andre de vet deler det samme politiske synet som dem selv.

Populist-oppskrift

Det første året har vist at Trump ikke er samlende, og heller ikke virker særlig interessert i å være det. Han er snarere det motsatte, og bidrar til å øke polariseringen i USA. Han sementerer fiendebildet «oss mot dem», og følger populisme-oppskriften til punkt og prikke. Det er folket som må stå opp mot eliten. Da passer narrativet om uærlige journalister som gjør alt de kan for å sverte ham, godt inn.

Ikke overraskende er dekningen overveiende kritisk til Trump. Samtidig har amerikanske medier blitt tvunget til å fornye journalistikken. Det er løpende nyhetsdekning og intens rapportering og faktasjekking i alle kanaler gjennom dagen, og talkshowene tar over på kvelden.

Trump får ikke fred, og aviser som New York Times og Washington Post får stadig flere betalende lesere på nett. Noen medier inviterer lesere til å bidra private sponsorer (med små bidrag), for å støtte opp «demokratiske prosjekt». Når Trump intervjues, siteres gjerne hele samtalen, ord for ord, uredigert med både pause og småord inkludert. Mange vil si også si at Trump har gitt talkshowene i USA en vitamininnsprøytning, med fornyet substans og brodd. Podkasten «Pod Save America», hvor tidligere Obama-rådgivere ukentlig harselerer med den sittende presidenten, har 1,5 millioner lyttere.

Ufiltrert

Samtidig får pressen kritikk for å løpe etter Donald Trumps Twitter-meldinger. Her får de et ufiltrert bilde av hva han egentlig tenker, og hva han vil kommunisere til sine tilhengere.

Men Twitter er et elitefenomen, og det er antakeligvis bare en brøkdel av de 46,9 millioner følgerne som ser hva Trump skriver. Dermed er pressen med på å forsterke betydningen av Trumps meldinger, om det er at han sår tvil om hvor Barack Obama ble født, deler ukritisk en video fra en britisk ytre-høyre-organisasjon, eller prøve å stanse mediene fra å gjøre jobben sin.

Likevel har ikke mediene noe valg, de må følge med på hva presidenten skriver i sosiale medier.

Folkefiender

Problemet oppstår hvis rapporteringen, avsløringene og kritisk journalistikk av makta, ikke nødvendigvis når fram til Trumps støttespillere og grunnfjell, som heller ser på Fox News enn CNN. At New York Times får økte opplagstall, betyr ikke at Trumps kjernevelgere leser avisa. De finner andre kilder på sosiale medier.

Med sin anti-elite-retorikk og mistro til det som foraktfullt kalles «mainstream media» har Donald Trump selv lagt grunnlaget at for falske nyheter skal spres. Men også den økende polariseringen – at man står på hver sin side – gjør at folk flest blir mer tilbøyelige til å dele historier som passer med deres egen overbevisning.

Det kan være farlig.