Verdidebatt

Presidentens kulisser

Når presidenten er troendes til alt, skjer det virkelige arbeidet på bakrommet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

HAR DU HØRT at den amerikanske presidenten pleier å koble av med en egen «gorilla-kanal» når han trekker seg tilbake til sitt soveværelse i 17-tiden, etter å ha lagt ned et sånn passe ærlig dagsverk på fem-seks timer?

Historien går slik: Da Donald Trump flyttet inn i Det hvite hus, tilkalte han deler av personalet allerede den første kvelden: Hvor var det blitt av favorittkanalen hans? Den han hadde i Trump Tower og som viste gorillaer døgnet rundt?

Fantasiskapning. Personalet utvekslet usikre blikk. De visste utmerket godt at det ikke fantes noe sånt som en egen «gorilla-kanal» som viste gorillaer til alle døgnets tider.

Nå var gode råd dyre. For hva skulle de si til sjefen? At «the gorilla channel» bare var enda en av presidentens fantasiskapninger?

De visste bedre. I stedet for å si det som det var og slik sette presidenten i forlegenhet, opprettet de en provisorisk sender ute i hagen som overførte en kontinuerlig gorilla-strøm rett inn til presidentens fjernsynsapparat. Vipps, problemet løst!

Historien om Trumps gorilla-kanal ble skapt i forrige uke, av en viss Ben Ward, som et liksom-utdrag fra den nye og mye omtalte boken Fire and Fury: Inside the Trump White House (Michael Wolff), som foregir å gi et gløtt bak kulissene i Det hvite hus.

Med søkk og snøre. Historien om «the gorilla channel» er naturligvis oppspinn fra ende til annen, men det hindret ikke at den ble slukt med søkk og snøre. Også av folk som ellers evner å skille mellom sant og usant.

Så blir spørsmålet: Hvor ble det av den innebygde refleksen som bør melde seg hver gang noen forteller deg at presidenten må ha sin daglige dose med gorilla-videoer for å holde seg i vater? Den som sier: Vent, kan dette være riktig, da?

Kanskje uteble den fordi historien kjennes sann. Den føles sann. At Trump tilbringer kveldene i selskap med gorillaer (ikke Melania, som har et annet soverom) korresponderer fullt ut med slik vi kjenner ham.

Og de vettskremte assistentene, livredde for å konfrontere sjefen med verden slik den virkelig er? Helt i tråd med Trumps autoritære lederstil!

Mistroen på vent. «Suspension of disbelief» heter det i møte med litteraturen og filmen. Om du skal få noe ut av det, må du «suspendere mistroen» og bli med på moroa. Så klart Peer Gynt kan ri på en reinsbukk og overleve fallet fra Gjendineggen og ned i Gjende.

Mer problematisk blir det når den samme psykologien anvendes på Det hvite hus. I sommer fikk Harry Potter-forfatter J. K. Rowling det for seg at Trump «med overlegg» valgte å overse en gutt i rullestol som forsøkte å håndhilse. Enda et tegn på at «this monster of narcissism» ikke har tanke for noen andre enn seg selv, mente Rowling.

Så kom moren til gutten på banen og forklarte at hennes tre år gamle sønn ikke har det med å forsøke å håndhilse på viktige personer han ikke aner hvem er. Jeg tok feil, erkjente Rowling, hvis mor satt i rullestol. Hun stilte de kritiske spørsmålene i bero fordi historien kjentes sann.

Et speilbilde. Det finnes også en annen lærdom her, som New York Times-kommentator David Brooks er innom i artikkelen The Decline of Anti-Trumpism. Han hevder kritikken mot Trump står i fare for å bli et speilbilde av presidenten selv – dum, uinformert og nedsyltet i hyperboler. Og hva er da vitsen?

Om kampen mot Trump og hans «visjon» skal ha noen som helst hensikt, så må det være fordi den holder en høyere standard. Fordi den ikke tar minste motstands vei, men evner å stå opp for det som er sant og godt – også når det er til forkleinelse for «saka».

For dette er Trump-erans kanskje to største utfordringer: For det første den systematiske nedbyggingen av skillet mellom sant og usant, ledet av parhestene «fake news» og «alternative facts».

Og to: Den hensetter oss alle i en tilstand av gjørmebryting, der all verdens idioti projiseres på Trump fordi han er jo troendes til det. Salgstallene til Fire and Fury – som er full av feil, men ikke desto mindre kjennes sann – viser at denne utviklingen er kommet lenger enn hva godt er.

Potemkins kulisser. Og imens kan Trumps medsammensvorne få arbeidsro. For dette er den siste og mest alvorlige faren. På bakværelset – i ly for all støyen presidenten pådrar seg – skjer det som virkelig teller. Det som setter kursen for verdens eneste supermakt.

Trumps påfunn og innfall, på twitter eller hvor det måtte være, blir slik for et skyggeteater å regne; en distraksjon og en avledningsmanøver. Brooks sammenligner Trumps eskapader med Potemkins kulisser og spør:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt