Klimarettssaken - Hva dommen ikke sier

I dommen fra Oslo tingrett av 4. januar 2018 oppsummeres statens anførsler i seks punkter, de første tre knyttet til innholdet i rettigheten og de tre siste knyttet til innholdet i tiltaksplikten.

Vi tar rettigheten først: (i) Grunnloven § 112 er ikke en egen rettighetsbestemmelse; (ii) det materielle innholdet i (gamle) § 110b ble ikke endret gjennom vedtakelsen av § 112; og iii) § 112 må tolkes autonomt, ikke ved å trekke inn Norges folkerettslige forpliktelser. Disse tre punktene ble imøtegått i dommen, ved å vise til rapporten fra Menneskerettighetsutvalget (Lønning-utvalget) og debatten i Stortinget både i 1992 og i 2014.

Tiltaksplikten ble formulert slik av Regjeringsadvokaten, ifølge dommen: (iv) tiltaksplikten etter § 112, tredje ledd er det sentrale rettslige innholdet i § 112; (v) valg av tiltak er ikke underlagt domstolskontroll; og (iv) myndighetene har behov for politisk og faglig handlingsrom. Disse tre punktene ble støttet i dommen.

Med andre ord er det sentrale at det treffes tiltak, ikke det spesifikke innholdet i eller kvaliteten i de tiltakene som fattes. Satt på spissen: Så lenge det er gjort utredninger og så lenge Stortinget har diskutert de politiske rammene skal ikke domstolene vurdere tiltakene.

Ordet «tilstrekkelige tiltak» brukes i dommen som en innholdsbestemmelse av tiltakene. Lønningutvalget og Stortinget brukte begrepet «adekvate og nødvendige tiltak». Det at noe er tilstrekkelig er ikke en spesielt presis innholdsbestemmelse. En mer presis konkretisering av adekvat og nødvendig er «effektive tiltak», altså at midlene er de best egnede til å nå målet.

Problemet er at klimakonsekvensene ikke vurderes godt nok, verken i utredningene eller på Stortinget. Da Stortingsmeldingen om åpning av Barentshavet sørøst ble diskutert i Stortinget ble de globale klimakonsekvensene i svært liten grad vurdert. I Innst. 495 S (2012-2013) skrev Energi- og miljøkomiteen – med unntak av KrF: «Utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet i området vil kun medføre marginale bidrag til totalbelastningen, og generelt ikke medføre negative virkninger på miljø.»

Dommen viser også til tre senere diskusjoner på Stortinget, og til at noen av blokkene som ble identifisert av Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet som særlig problematiske ikke er omfattet av vedtaket av 10. juni 2016 om utvinningstillatelser.

Utredningskapasiteten i norske fagmiljøer og på Stortinget overgår opplagt det en dommer i Oslo tingrett makter å sette seg inn i. Videre, når dommen understreker at det er i landene hvor forbrenningen skjer at ansvaret for å redusere utslippene må ligge, speiler dette internasjonale klimaavtaler.

Likevel burde dommen undersøke om det ligger et særlig ansvar på de statene som leverer ikke-fornybar energi, og slik bidrar til økte klimautslipp og utsetter nødvendig omstilling.