Tidsånden Trump

Mange vet ikke om de skal le eller gråte over den amerikanske presidenten. Han kaller slikt han er uenig i for falske nyheter, skifter standpunkter etter som det passer ham og er tatt i løgn utallige ganger. Men det virker ikke som det biter på verken ham eller tilhengerne når slike ting blir påpekt.
Fakta. Falske nyheter skal møtes med faktasjekk, har vi blitt enige om. Det forutsetter at det finnes fakta, altså objektive data som kan bekreftes eller avkreftes. Og selvsagt finnes de. Hvor mange det var som møtte opp til en presidentinnsettelse, kan i prinsippet telles. Om den siste skattereduksjonen i USA var den største i historien, kan også sjekkes.
Men enkeltstående fakta gir liten mening. De må settes inn i en sammenheng. Når denne sammenhengen konstrueres, er det umulig å unngå at oppfatninger, holdninger og bakgrunn spiller inn. Du kan ha alle fakta korrekt, men likevel gi en ensidig framstilling. Derfor er det et ideal for objektiv journalistikk å åpne for bredde også i tolkningen av fakta.
Positivismen. Hele den vestlige presseideologien har bygd på den sterke troen på fakta og på objektivitet som preget første del av forrige århundre. Den hadde sin rot i positivismen, en teori som tok utgangspunkt i at man ved vitenskapelige metoder kunne etablere en objektiv sannhet. Samtidig avviste man all metafysikk, altså alle spørsmål om mening, formål og tingenes innerste vesen. De ble plassert i skuffen for irrasjonell spekulasjon, der man aldri kunne etablere noen sannhet.
Men på slutten av forrige århundre møtte positivismen en grunnleggende kritikk. Det finnes ingen nøytral observatør. Vi har alle vår bakgrunn med oss i alt vi gjør. Selv språket vi bruker innebærer verdivalg og verdenssyn. Ikke minst er språket et produkt av maktforholdene. Derfor måtte alle store fortellinger dekonstrueres. Det gjaldt ikke bare metafysiske fortellinger, men også fortellingen om vitenskapens objektivitet.
Virkeligheten. Hvordan kan vi dessuten vite at det er noen sammenheng mellom den ytre virkelighet og den virkeligheten som hjernene våre konstruerer ut fra sanseinntrykkene vi oppfatter? Erkjennelsesteorien har jo forlengst knust forestillingen om at vi kan være sikre på at det finnes en objektiv virkelighet der ute som samsvarer med de forestillingene vi gjør oss.
Naturvitenskapens opprinnelse var bygd på en tillit til at det fantes en slik objektiv virkelighet å utforske. Denne tilliten kom av troen på en Skaper, som hadde skapt både menneskene og den verden som omgir oss. Gud var garantien for at det var en sammenheng mellom vår tankeverden og den ytre virkelighet.
Selvsagt lever vi hele tiden som det er en slik sammenheng. Vi tar det for gitt at verden er på plass hver morgen, og vi sender romskip til månen i tro på at den faktisk finnes. Men vi har ikke noe rasjonelt fundament for denne troen.
Identitet. At vi er personer med unik identitet, ble begrunnet med at vårt opphav er en personlig Skaper. Men hvis opphavet ikke er personlig, men bare energi og materie, så reduseres personligheten til elektroniske impulser i nervesystemet og biologiske systemers feedback.
Dermed blir vår personlighet bare en uendelig strøm av tanker og inntrykk. Har den noen indre sammenheng, noen enhet? Det må være noe en forfatter som Karl Ove Knausgaard leter etter i sin nitide gjenskaping av bevissthetsstrømmen.
Det postmoderne mennesket har ingen fast identitet, noen indre kjerne. Det eneste autentiske vi har, er fasaden. Den strever vi stadig med å iscenesette på best mulig vis.
Trump. Så når Donald Trump stadig iscenesetter seg selv på nye måter, blir ikke det oppfattet som manglende autensitet. Tvert om, det viser at han er suveren til å til enhver tid være den han ønsker å være – uten å bry seg om hvem han har vært før.
Når han kaller alt han ikke liker for fake news, så bekrefter han bare at nyhetsproduksjon er et uttrykk for avsendernes interesser. Det som ikke stemmer med hans interesser, må være falskt.
Og dersom vitenskap også er avhengig av forskernes interesser og preferanser, så virker det som sunn realisme når Trump hevder at klimaforskerne bare tjener maktinteresser som vil ødelegge for USA og for vanlige folks gode liv.
Det er derfor kritikken av Trump preller av. Han oppfører seg i samsvar med noen av de grunnleggende forutsetningene i vår kultur.
Gudstro. De fleste av oss har likevel tross alt en intuitiv forståelse for at det finnes en objektiv verden som vi er i stand til å utforske, og at vi er unike personer med egen identitet. Men kan vi begrunne det rasjonelt uten gudstroen?