#Metoo anklager mannen for ikke lenger å være en (ekte) mann. Det er på høy tid (del 2)

At kvinner nå verden rundt  anklager mannen for tafsing og overgrep, er i realiteten en kjønnskrise, mer enn et opprop om kriminalitet. Og kjønnskrisen er også en moralkrise, hvor begge kjønn sliter med å identifisere sine normer og sine roller. Mannen sliter mest. Ridderen, den stødige og høflige og modige, lever han fremdeles i kvinnens bevissthet? Ja, men den moderne mannen har endret seg mentalt og sosialt.

Mannen har forandret seg siden 1960 tallet. Frem til da var han den høyeste og eneste autoritet i familien. Så kommer staten og forvaltningen også inn i bildet, og stat og myndigheter kjønns-delegerer arbeidslivet. Kvinner trer ut av hjemmet og inn i yrkeslivet. Staten vil også ha sterkere innflytelse over barna. Barnevernet oppstår som en kraft med autoritet over familien. Mannen får nå autoritets-konkurranse i heimen og i yrkeslivet. Hvordan reagerer mannen? Takler han den sosiale endringen, hvor kvinner øker sin innflytelse på alle områder i samfunnet? Takler han den nye kvinnelige sjefen og den kvinnelige statsministeren?

Hans opprinnelige genetikk og arv som skulle gjøre han stødig, familiefokusert, omsorgsfull, beskyttende og maskulin, har blitt endret til likegyldighet, slapphet, bløtaktighet, og han er kanskje innerst inne blitt redd for kvinner, barn og familieforpliktelse. Han har lyst å velge minste motstands vei. Han er generelt blitt mer en egoistisk nytelsessyk pusekatt som ikke vil ta ansvar, (eller får lov til) men kompenserer sin manglende evne og mulighet til å være far og mann på andre arenaer. Det kan være spillegalskap, ekstrem-idrett, aksjespekulering eller rastløs reising verden rundt på chartertur. Han vil ikke ta del i oppdragelse og dannelse av barn, men sniker seg unna ansvaret. Lærerne er blitt underdanige fjotter. Den moderne mannen lever for bobilen sin, eller hytta si, men han vet ikke hvilket parti han skal stemme på. Ikke engang husarbeid og vedlikehold gidder han lenger. Han vet ikke hvordan han skal bruke et skrujern eller en skiftenøkkel. Han klarer ikke skifte dekk på bilen. Han har dessuten penger nok til å få andre til å gjøre den jobben. Han vi heller se på porno eller surfe på nettet. En potensiell tafser og pedofil? Kvinnen liker ikke denne utviklingen. Hun vil ha en mann med integritet, en som skiller seg ut fra flokken, en som vil elske og ære kvinnen, barna og familien. En mann som ikke dilter etter trendene i tiden, men oser av trygghet og har sin egen visjon og integritet, ære, stabilitet og besluttsomhet. Kvinnen ønsker ikke en digital mann, men en analog og tilstedeværende fysisk mann. I kvinnen ligger lengselen etter den ekte helten, ikke filmhelten, og #metoo er bare et utrykk for denne lengselen.

Debatten om kjønnsroller og kjønnsrollemønster, hørte og så vi ofte før i media, mest på 70-80 tallet. På 2000-tallet har disse begrepene mistet mye aktualitet, virker det som. Data og skjerm-tilværelsen har gjort noe med oss alle. Det betyr dermed ikke at kjønnsrollene og egenskapene i oss mennesker er ferdigtenkt og ferdigutviklet, etter min mening. Kanskje heller andre veien, det er fullstendig kjønnskrise.

Sammendrag. Jeg tror vi lever i en verden hvor vi trenger å avklare særtrekk ved kjønnene, særlig i forhold til relasjoner, roller og ekteskap. Vi leser og hører i media om ekteskap og forhold som ikke fungerer og går i stykker. Vi leser om stadig flere enslige, og vi hører at fødselstallene går nedover i befolkningen. Flere enslige søker å adoptere ett barn, men være uten partner. Fungerer ikke mann og kvinne sammen lenger? Er det ikke kobling mellom mann/kvinne-forholdet og ekteskap lenger? Det ser ut som mange opplever dette som vanskeligere enn før. Feminiseringen, likestillingen og kvinnens fremmarsj i samfunnslivet og i politikken for øvrig, ble så sterk utover 80-tallet og fram til i dag, at mannen nå virkelig må reorientere seg på mange områder. Men mest må han reorientere sin egen kjønnsidentitet, og bestemme seg for hva han vil i livet.