#Metoo-fenomenet er kvinnens og mannens identitetskrise

#Metoo-fenomenet er som en trykk-koker som har stått på koking i hele verden. Nå koker det over. Når kvinner i den vestlige verden nå uttrykker sin fortvilelse over sin kjønnsmotpart, krever det både videre spørsmålstilling og en forklaring på hva som har skjedd. For her settes frem et kriminalitetsbilde av menn som fremprovoserer stygge konklusjoner. Kampanjen som fenomen, skaper ikke noen samlende løsninger eller konklusjoner, men skaper heller mer forvirring og steilere fronter mellom mann og kvinne. Og forutsetningene spriker veldig: Noen kvinner er blitt tafset på av jobb kolleger offentlig, som dårlig underholdning, mens andre kvinner sier de er blitt dratt inn i en avkrok og voldtatt av en kjendis. Variablene her defineres ikke skikkelig, og dermed blir hele #Metoo-kampanjen som fenomen litt «uvitenskapelig» og useriøs. Personlig er jeg glad for #Metoo, fordi kampanjen avdekker kriminalitet, - og det er bra.

Men er dette en ny type kvinnebevegelse? Hva er parolen og hva er kravet?  Menn, slutt å tafse? Det må ligge noe mer bak,- nemlig at kvinnen ikke er fornøyd med sin kjønnsmotpart, i sin helhet. Nå reiser kvinner seg for å «demonstrere» mot mannen - som hun dypest sett vil forandre på, og som hun dypest sett ønsker å leve harmonisk med. Kvinnen søker også etter sin egen identitet, i forhold til mannen. På tross av likestilling i yrkesliv og lovverk, og på tross av at kvinnen er blitt økonomisk uavhengig, ønsker hun fortsatt en mann å leve sammen med, eller være venn med. Kvinnen er på leting etter ridderen, den stødige, høflige og respektfulle. Kvinner leter etter en mann som kan tilfredsstille henne sosialt og sjelelig, ikke bare seksuelt. Hun ser etter mannen som kan gjøre livet hennes harmonisk, en mann som stetter hennes drømmer og visjoner i livet. For en kvinne drømmer vel ikke kun om en karriere i yrkeslivet, om mening og mål kun i sin jobb? Nei, livet er mer enn yrkesambisjoner. Kvinnen ønsker vennskapsforhold av kvalitet - forhold som varer. Hun ønsker ikke machomannen, men kvalitetsmannen. Hvor er gentlemannen som ikke krenker, mannen som har respekt for kvinnen, den trofaste og pålitelig partner og ektemann? Den frigjorte og likestilte og yrkesaktive kvinne har kommet i en identitetskrise, parallelt med den moderne mannens krise. Jeg hører et ønske om forandring. Kvinner er ikke tilfreds.

Kravet er lykke. Mannens søken er «lykken», slik som kvinnen søker det samme. Mange menn henter ut sin lykke i sitt ekteskap, men også i sin fritid og sine hobbyer, ikke først og fremst i sin jobb. For menneskeheten er derfor lykken ikke å finne, hverken i ekteskap eller yrke alene, men kanskje i kombinasjon arbeid, yrke og ekteskap? Instinktet i oss vil søke fullkommen lykke. Men der ligger også utfordringen for den moderne kvinne, nemlig kjønnet hun er født med - hun er kvinne, med en kropp som krever avbrekk fra yrkeslivet, dersom hun skal føde barn. I dette avbrekket trenger hun mannen, en god mann, en pålitelig mann, en mann med inntektsevne, omsorgsevne og evne til å gjøre henne lykkelig. Når kvinner ønsker barn, blir hun også sårbar. Ikke bare fysisk og sjelelig, men også sosialt og økonomisk. Dette vet selvsagt de fleste kvinner, før de tar valget om å få barn. Menn vet også at de er økonomisk sårbare. Begge kjønn er derfor på denne måten på jakt etter trygghet, romantikk og lykke, og ikke etter krenkelser og påtvungen seksualitet. Og der ligger begge kjønns utfordring - når lykken og romantikken uteblir, krenker mannen, og foretar overgrep, mindre alvorlige og alvorlige som skal straffes. Mange menn kompenserer manglende selvtilfredshet med overgrep.

Skjønnhetsidealet skaper kaos. Skjønnhetsidealet gjør kvinner utilfreds med seg selv. Skjønnhetsidealet kommer fra kosmetikk, mote, modell, underholdnings- og sexindustrien som forteller henne om uoppnåelige mål, og at hun bør være perfekt. Ulike media er med å forsterke dette, og sier henne at hun må være pen, sjarmerende og sexy, og ha de rette formene, og mottagelig for tilnærminger og ytringer fra menn, fysisk og psykisk. Brystfagre, rett eller liten nese, det vakre smilet og kroppsformene som Barbiedokker. Vi har sett dem på film, i ukeblader, i reklamen. Hva vi ser på, og definerer som vakkert, pent, skjønt til enhver tid er derfor farget av moteindustrien og Hollywood. Slik blir det hele sterkt kulturelt betinget. Derfor karakteriserer vi en viss prosent av menneskeheten, alt etter definisjon, - som pene, vakre, billedskjønne. Hverken mann eller kvinne har vel noe spesielt imot «pene mennesker». Utseende spiller en viss rolle for oss mennesker, men de indre kvalitetene i oss avgjør om vi blir likt, mislikt, respektert osv. Gamle mennesker kan være pene, vakre, - alle har vi noen vakre og attraktive særtrekk. Likevel finnes det noen vi kan kalle billedskjønne, og som vi også assosierer med romantikk og sex. Mange menn føler gjerne at de må tafse på denne gruppen.

Nå vil alle kvinner markere en slags hevn. De billedskjønne først. De har forstått at lykken ikke ligger i ytre skjønnhet. Frimodige og djerve kvinner står nå fram, og skyr ikke offentligheten. Hva slags kvinner er dette? Mange kategorier fra ulike klasser, status, og yrker. Det kan virke som at de mest krenkede vi leser om, er de såkalt billedskjønne. #Metoo begynte ikke tilfeldig i Hollywood. Det var hos skuespillerne at det hele begynte. Skuespillerne i Norge kastet seg også tidlig inn. Musikk, mote og modellbransjens offer for trakassering kom tidlig inn. Vi har ikke hørt fra flyvertinnene ennå, - men vi har hørt fra musikerne, fra mediebransjen og fra journalister. En kvinnelig Biskop og politibetjenter har stått fram. Heller ikke fra lakseslakteriene har kvinnene stått frem ennå. Kvinnelige bilmekanikere, renholdsbetjenter og elektrikere har ikke stått fram.

Dette er ikke en media-kampanje, men ligner mer på et sosialt fenomen. Hvis så mange kvinner opplever trakassering, medfører det at veldig mange menn er vulgære råtasser eller lovbrytere. Det er godt mulig det er slik. #Metoo kampanjen er derfor et opprop om, og krav om at justis, rettergang, og lov og orden må følges i saker vedrørende fysisk tilnærming og overgrep. #Metoo kampanjen blir også å ligne en stor fortvilelse over at verden er slik som den er, og en frustrasjon over at mannen er slik som han er, - en luring, en manipulator, sexgal. Problemet med oppropet er derfor at #Metoo vil fjerne hele synden og djevelen i verden. Det er en vanskelig oppgave. Men det vi har lært av #Metoo er at krenkelser og overgrep er noe vi ikke skal finne oss i. Men da må vi også anmelde. Når vi har observert lovbrudd, har vi hver enkelt et ansvar. Når noen stjeler bilen din, anmelder du saken og ringer forsikringsselskapet. Blir du slått, anmelder du det. Det virker som #Metoo er et par tusen år for sent ute. Kampen mot mannens vulgaritet burde begynt litt tidligere. Kvinner forsto ikke at de måtte forsvare seg verbalt, eller fysisk, eller anmelde saken.