Hvorfor ble Gud menneske?

Når forsoningslæren kommer på den teologiske dagsorden, vises det naturlig nok til middel­alderteologen, filosofen og erkebiskopen Anselm av Canterbury (1033-1109). Det var hans teori om forsoningen ved Kristi verk på Golgata som kom til å prege både katolsk og evangelisk-luthersk kristendomssyn. Det var i boken Cur Deus homo, som kom ut kort før 1100, at han utviklet sitt syn.

I Cur Deus homo ville Anselm ved et fornuftig resonnement forsvare kirkens lære om frelsen. Målet for mennesket er å få del i udødelig­heten. Men ved syndefallet kom det på avveier. Ved at Gud ble menneske i Kristus Jesus ble det åpnet en ny vei. For ved sin død har gudmennesket Kristus gitt verden livet tilbake.

For Anselm blir frelse og forsoning bestemt ut fra treenighetslære og læren om Kristi gudmenneskelighet. Et kjernepunkt blir da forholdet mellom Faderens og Sønnens vilje. Anselm ser Kristi lidelse – fra Getsemane til døden på Golgata – som et uttrykk både for Faderens og Sønnens vilje. Kristus blir ført inn i, og han går selv frivillig inn i syndens og dommens onde skjebne, den som er blitt menneskenes lodd på grunn av synden.

Fordi det naturlige mennesket Ikke ærer Gud og handler mot hans orden, er det underlagt Guds straff. Kristus, gudmennesket, den nye Adam, blir av Faderen hengitt i døden og går også selv inn i den straff mennesket har fortjent, Han, Sønnen, ofrer seg frivillig til ­Faderen. Dette er for oss en stedfortredende offerhandling som «oppveier» eller «erstatter» våre synder. Med sin forsoningsteori, det vil si svaret på spørsmålet: Hvorfor måtte Gud bli menneske? mener Anselm å ha gitt et (trinitarisk) bevis for frelseslæren i GT og NT.

Anselm tenker frelseshistorisk inklusivt, slik at bibelske motiver som for eksempel finnes i Jes 53, og som utmyntes i NT, er en del av kirkens frelseslære. Slik også hos apostelen Paulus: «Kristus døde for oss i overensstemmelse med skriftene (…)» (1. Kor. 15,3).

Mange jødiske ledere (men ikke alle) ville ha Jesus av veien. Pilatus ville unngå tumulter. Dette er «naturlige» årsaker. Men har ikke Jesu død et formål som går ut over det naturlige? Diskusjonen om forsoningen bør begynne med dette grunnspørsmål.

Bernt T. Oftestad, 
professor emeritus