Kommentar

Forgjengelighetens fyrverkeri

Å være irrasjonell er dypt menneskelig.

Nyttårsaften. Et år er ugjenkallelig over, og går ut av vår tid. Så begynner et nytt.

Nyttårsaften markerer alle tings forgjengelighet og gjør oss eksistensielle. Når tida forsvinner bak oss tilskyndes vi til å heve blikket. De årene vi har fått, de dagene vi tralter oss nødtørftig gjennom, de er livene våre, livet mitt, det eneste jeg har. Hva bruker jeg det til?

Evighetens synsvinkel

En tid hadde jeg et sitat fra Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt hengende over arbeidspulten min på kontoret: «Han så nu tilbake på sitt liv. Og dette syn gledet og henrykket ham ikke; det var visseligen et forspilt liv! Han, som engang drømte om å bli så meget, var blitt til ingen verdens ting.»

Det er klokkeren Ol-Kanelesa som snakker. Han står i kontrast til sin skaper, arbeidsjernet Falkberget, som bare trengte fem timers søvn, gav ut over 50 bøker og en nesten uoverskuelig mengde andre skrivelser.
Mens sitatet på veggen i begynnelsen gav meg et visst arbeidspress, med tilhørende skam over tida jeg kastet bort på internett og skravling med kollegene, unngikk blikket mitt etter hvert setningene, før jeg til sist tok lappen ned og aldri hengte den opp igjen. For hvem takler å leve hver time under evighetens synsvinkel? Stadig bli minnet på at du sløser med de tilmålte dagene som er gitt deg?

Teori og praksis

Nyttårsaften kunne vært dagen der vi kollektivt bestemte oss for å utholde evighetsperspektivet, utholde at tida er begrenset og at vi alle er på vandring mot graven.

Men i praksis er ikke nyttårsaften slik. I praksis er nyttårsaften dagen for å fyre opp raketter for millioner av kroner og å feste som om det ikke fantes noen morgendag. En ikke liten prosentandel av befolkningen markerer tidenes henrullen ved å drikke seg snydens og skli tynnkledd rundt på parkenes issvuller med glatte sko. Hva skal vi tro om denne menneskeheten? Som fjaser bort alvoret?

Feil klode

Slik tenkte jeg, da jeg som attenåring feiret midtnattsgudstjeneste på nyttårsleir sammen med en gjeng ungdommer som i likhet med meg var havnet på feil klode. Jeg syntes det var verdig å gå inn i det nye året i bønn. Og da klokka slo sine tre ganger tre slag og vi gikk ut på kirkebakken tenkte jeg at jeg hadde forstått noe bermen ikke hadde fått med seg, der jeg så utover det sørgelige skjørlevnet som bygdas folk hadde gitt seg over til i årets første time. Tsk tsk.

I Australia lever fuglen atlaskgartner, som ofte er avbildet omgitt av blå ting. Det er fordi hannen samler på alt blått den kan finne for å vinne hunnens gunst. Kulepenner, sugerør, bær, bare det er blått. Fuglen med sin samling framkaller en ømhet i meg - se hva den har gjort, det lille fjolset, dratt sammen rask og rusk, og slik blir den en helt i sin verden. Atlaskgartnerens verdighet er bygget på plast som skinner.

Pang!

Jeg er ikke atten år lenger, og det er sjelden jeg har sjanse til å feire det nye året med kirkegang. Jeg ble eldre. Og kanskje mer eller kanskje mindre klok. Jeg er mer forsonlig nå. For fra Guds perspektiv, høyt der oppe, må vi framstå som noen herlige, fjollete barn.

Tenk, det er nyttår. Og hva gjør disse små skapningene der nede? Jo, de har funnet noe som fyker høyt opp i lufta og sier pang! Som lyser! De har en drikk med bobler i, som senker impulskontrollen og gjør dem susete i hodet. Kvinnene har malt seg i ansiktet og noen av mennene har knyttet en sløyfe rundt halsen. For slik er menneskene. Midt i alvoret pynter vi oss med farger og bånd og bruker opp pengene på raketter og champagne. Vi er noen atlaskgartnere hele gjengen.

Himmelsk lek

Irrasjonaliteten er vanskelig å forstå, fordi den i sitt vesen er uforståelig. Den beveger seg per definisjon utenfor de opptrukne linjene av logikk og forutsigbarhet. Det er noe dypt menneskelig i å være irrasjonell. Et menneskesyn som ikke har rom for det tåpelige vil heller ikke ha rom for mennesket i sin fulle bredde.

I sin preken 1. juledag beskrev Oslos nye biskop Kari Veiteberg paradis som himmelsk lovsang og barns lek. For i Guds favn finnes ikke bare alvoret og evighetsperspektivet, kravet om å fylle dagene med nytte og fornuft. Hos Gud er også en erkjennelse av lekens verdi, av nødvendigheten av å senke blikket, ikke bare heve det, være i det som skjer, samle våre blå plastting og stå under fanfarer av smell og spraking og se at det regner vakkert gull fra himmelen nyttårsnatt.

Publisert i Vårt Land 02.01.18

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar