Kommentar

Virkelig liberal

Kompromisset om likekjønnet vigsel gjorde noe med Den norske kirke som få hadde forutsett.

30. januar 2017 fikk Den norske kirke det mange hadde savnet: En godkjent liturgi for vigsel av likekjønnede par. Endringen trådte i kraft 1. februar, og allerede klokken ett minutt over tolv ble det første homofile paret kirkelig viet i Eidsskog kirke.

Skredet uteble

For de som hadde ventet på dette i mange år, var det viktig at misnøyen til motstanderne ikke skulle få overdøve feststemningen. Det ble ikke så vanskelig. Siden alle visste hvordan historien ville ende, var de fleste protestene allerede unnagjort. Allerede i 2009 opprettet den mest konservative av de fire store lutherske misjonsorganisasjonene, Indremisjonsforbundet, et alternativt kirkesamfunn. I 2015 gjorde «storesøsteren» Misjonssambandet, det samme. Etter årets vedtak ble Normisjon i Agder også en kirke.

Fraksjonslederen på den konservative fløyen i Kirkemøtet, Øivind Benestad, leverte sin utmelding av Den norske kirke umiddelbart etter at vedtaket ble gjort. Ikke alle var lei seg for det. Men hans spådom om et det ville skje et skred av utmeldinger – selv antydet han mellom 5.000 og 50.000 – gikk bare delvis i oppfyllelse. Tallet på utmeldelser blir rundt 15.000, omtrent det samme som for to år siden. Blant de som fulgte Benestad var også noen profilerte prester på den teologiske høyresiden.

Prinsipper

Kanskje kunne de konservative ha vunnet valgkampen dersom de hadde brukt mer populistiske virkemidler. De kunne spilt på den motstanden mot homofile som faktisk fortsatt finnes i enkelte samfunnslag. De kunne spilt på frykten for endringer – som mange ganger er brukt politisk i andre saker.

Det gjorde de ikke. De ville ikke engang opprette et kirkeparti, fordi de var motstandere av partisystem. Det står respekt av en slik troskap mot sine prinsipper. For de konservative handlet dette verken om følelser eller homofobi, men om å sette sin forståelse av Bibelen først. Kanskje tenkte de også at de eneste de ville oppnådd, var å utsette saken.

Et rom

Kompromisset på Kirkemøtet handlet egentlig om å godta to likestilte syn på likekjønnet vigsel. Dette har – litt uventet – gjort noe med mange av dem som har engasjert seg i saken. De har fått utvidet sitt kirkesyn. De er blitt overbevist om at meningsmotstanderne ikke bare har en kristen tro, men også et legitimt teologisk ståsted. De erkjenner at dette må få konsekvenser. Det holder ikke å tolerere dem med et annet syn, de må også gis et rom der de kan praktisere troen sin. En slik forståelse har man for eksempel ikke i Svenska kyrkan.

Slik var det heller ikke i Den norske kirke før vedtaket. I realiteten betraktet begge sider på spørsmålet om likekjønnet samliv som kirkesplittende. De konservative sa det rett ut. Den andre siden sa det indirekte, ved å kreve at deres syn ble det eneste aksepterte. For eksempel argumenterte Åpen folkekirkes (ÅFs) daværende leder - Sturla Stålsett – for at kirken bare skulle ha én vigselsliturgi, og den skulle være kjønnsnøytral.

Senere godtok han og ÅF kompromisset om to likestilte liturgier. Mange mente at det skjedde etter press fra biskopene, som hadde gjort vedtak om nettopp dette, og dessuten hadde et kort i ermet: ÅF har ikke kvalifisert flertall i Kirkemøtet. Et samlet bispemøte kunne stanset saken, i hvert fall midlertidig.

Da jeg spurte Stålsett om dette ved en passende anledning svarte han: «Jeg ble faktisk overbevist om at to likestilte liturgier var det riktigste.»

Enhet

I ettertid har jeg vært på flere årsmøter og samlinger i regi av ÅF. Det er en ny tone der: I flokk og rad erklærer medlemmene sitt ønske om å gi rom for sine meningsmotstandere. Kirkerådet mente faktisk det de gjorde da de utnevnte en konservativ biskop i Stavanger. Den liberale kirken er blitt så liberal at den også anerkjenner konservative.

Det er ikke tvil om at denne innstillingen har hatt en dempende virkning på uenigheten blant de gjenværende i Den norske kirke. Sånn sett har Bispemøtet, ÅF og mange konservative vist at det viktigste for dem er å ivareta kirkens enhet.

Det er ingen selvfølge at denne gjensidige anerkjennelsen fortsetter. Nye spørsmål kan hisse opp nye aktører. Tålmodigheten kan ta slutt, fristelsen til å overkjøre hverandre kan ta overhånd.

Hvis det skjer, venter en mer turbulent framtid.

Artikkelen sto på trykk i Vårt Land, 30. desember 2017. Foto: Erlend Berge

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar