Verdidebatt

#metoo – second edition

I begynnelsen av kampanjen likte jeg den. Det å sette fokus på seksuelle overgrep er særdeles viktig. Fortsatt må kvinner og gutter i store deler av verden leve i undertrykkelse og hvor seksuelt misbruk og menns eie og herskementalitet, henger som en mørk skygge, over ofte totalitære samfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Men når #metoo kampanjen, i større og større grad dreier seg om vestlige kjendiskvinner, som er misfornøyd med dårlige sjekkereplikker på byen fra fulle stygge menn, og at noen støtet bevist borti rumpa deres, strøk de på halsen, e.l. Da mister denne kampanjen brodden. Man går fra grøfta til høyre for veien og rett over i grøfta til venstre for veien.

Hvorfor det? Er det ikke krekende å fortelle dårlige sex-vitser eller dulte borti en fremmed dames pupper og lår tilsynelatende tilfeldig, men med seksuelle hensikter. Nei det er ikke det. Likevel så blir jeg bedrøvet av denne kampanjen. Kanskje fordi jeg selv har krenket andre mennesker med dårlige sjekkereplikker, vitser, fysisk kontakt, selv om jeg ikke har gjort noe kriminelt. I så måte må jeg jo si at kampanjen treffer blink. Ja jeg trenger også å være mer bevist.

Andre mennesker har garantert oppfattet meg som ubehagelig og noen ganger har jeg sikkert krenket andre mennesker i både tanker og gjerninger, langt utenfor den seksuelle arena.

Men ettersom kampanjen driver på, føler jeg meg selv krenket. Det har seg slik at jeg selv ble misbrukt seksuelt i min barndom. Over flere år. Det satte dype spor i meg. Både i form av seksuell forvirring, følelse av å være ødelagt, usikkerhet, skam og oppsøke og «repetere overgrepene» i ung voksen alder. Jeg har brukt lang tid på å prøve å komme ut av offerrollen. Å sette pris på meg selv for den jeg er på godt og vondt. Få et selvbilde om at jeg er noe godt, ikke noe ekkelt og ødelagt.


Altfor mange kvinner og noen menn, har det på samme måten.
Derfor blir jeg litt bedrøvet over sterke kvinner som klager på klåfingra fulle menn på julebord, dårlig vitser og elendige sjekkereplikker. Tror også jeg selv har opplevd en del slike tilnærmelser, men det kan jeg leve med. Det å eksempelvis bli misbrukt som barn i årevis, kan ikke sidestilles med den fulle kollegaen som klasket deg på rumpa på julebordet, samtidig som han liret av seg noen skikkelig kleine vitser og sjekkereplikker.


Som far til to nydelige jenter, ønsker jeg ikke at de skal oppleve noen av delene. Hverken utidig oppførsel eller overgrep. Og med min egen balast her jeg nok en kort lunte i så måte. Men hva er #metoo – second edition? Jo kvinner krenker hverandre også. Ikke ofte ved seksuelle handlinger, men ved utestengelse og seleksjon relatert til utseende.
I tenårene danner jenter klikker, hvor utseende og sosial status er det som teller for å slippe inn. Guttene er slettes ikke uskyldige de heller. Men jeg har vært borti flere tilfeller hvor ungjenter forteller andre jenter, at de ser så stygge ut at de blir flaue av å stå ved siden av henne. At jenter som slanker seg og «plutselig» ser bedre ut, får nye venninner med sitt slanke utseende.

Blader rettet mot kvinner florerer av syltynne damer med anorektisk utseende. Det er også en grov krenkelse å fremheve slikt som ideal. Og detter er det kvinner som gjør mot kvinner. Og i bunn og grunn er dette også en seksuell krenkelse.


Og denne seleksjonen basert på utseende og sosial status er noe kvinner, i større grad enn menn, drar med seg inn i voksenlivet.
Likevel, mitt poeng er ikke å fremstille kvinner som noe verre enn menn. Når det gjelder voldtekt og misbruk av barn troner menn ubestridt øverst. Og selvsagt trenger dette fokus.
Men når det gjelder ressurssterke vestlige kvinners innspill til denne kampanjen, ødelegger de for sine dårligere stilte medsøstre. Samtidig mangler det selvkritikk i forhold til kvinners seksuelle fokus på egen kropp, hvor vakre ressurssterke vestlige hvite kvinner, gir sine medsøstre komplekser og selvforakt for sitt kosthold og subjektive fedme.

Den er ikke ren som kaster den første sten, står det i skriften. Vi trenger alle å erkjenne at vi krenker andre mennesker. Dessverre er det en del av å være menneske. Høres gammeldags ut for noen, men vi er alle syndere.

For meg var det å komme tilbake i troen som voksen, viktig for å komme over bitterheten. Tilgi for å gå videre med livet. Snu mine sorger og nederlag til noe positivt. Traumatiske opplevelser har vært med på å forme meg til den jeg er. Og med tiden kan kanskje arrvevet blitt sterkere enn huden ved siden av. Og livet har gitt meg en fantastisk kone og herlige døtre.


Skulle jeg gjort noe annerledes, var det å ikke vente så mange år med å snakke og skrive, være ærlig både overfor meg selv og mine medmennesker, droppe skuespillet om det perfekte meg, men likevel elske meg selv for den jeg er, på godt og vondt.

Det er dog vanskelig å bli klok uten skader .......


Arne Dahl Nygaard
Kirkeverge i Måsøy

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt