Tanker om jomfrufødsler

«En jomfrufødsel er ikke fysisk mulig, og et opplyst menneske kan derfor ikke tro på juleevangeliets budskap med integriteten i behold.» Sitatet innleder omtalen av den første av fire «myter» om julen i Dagen fredag 15. desember. Hvis mennesket først og fremst oppfattes som noe fysisk, sanselig eller legemlig, og dernest som noe metafysisk, oversanselig eller åndelig, er jeg enig i påstanden. Hvis det er omvendt – slik definisjonen av mennesket i 1 Mos. 1, 27 taler for – er jeg uenig i påstanden, jf.: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.»

Tolket i lys av det universelle bildet Jesus tegner av Gud som en treenig verdirelasjon – bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – fremstår mennesket først og fremst som noe mer enn tvetydig i åndelig forstand, og dernest som noe mer enn entydig i legemlig forstand. I og med at en jomfrufødsel ikke er fysisk mulig, faller det følgelig et opplyst menneske naturlig å spørre seg om jomfrufødsler snarere handler om menneskets åndelige (gjen)fødsel enn menneskets legemlige – som gutt eller jente; ikke-kvinne eller ikke-mann. Slik forstått er det slett ikke umulig å tenke seg at den som føder, er jomfru i åndelig forstand. Heller ikke at det som fødes, er noe jomfruelig. Noe som ennå ikke er kommet ut av mors liv, i åndelig forstand. Noe under videre utvikling og modning. Ikke bare i legemlig eller enhetlig forstand. Noe som med tid og stunder vil komme ut av «egget», også i åndelig eller hel(het)lig forstand.

Slik tolket blir jomfrufødselen noe som angår hvert enkelt menneske. Noe som også gjør (jule)evangeliet relevant, for at hin enkelte kan gjenkjenne seg i Kristus og bli helhetlig selvbevisst – – – midt i livet.