Fremstår den hvite stokken som en «blink» for overgripere?

I en ny undersøkelse gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Norges Blindeforbund, oppgir 18 prosent av de synshemmede kvinnene at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. I den øvrige befolkningen er andelen på ti prosent. Statistikken viser dermed at nesten dobbelt så mange svaksynte og blinde kvinner har opplevd seksuelle overgrep.

Hos oss i Blindeforbundet hører vi om synshemmede kvinner som ikke tør å bevege seg ute med hvit stokk, fordi da synes det at de ser dårlig. Den hvite stokken, som ofte sees på som synshemmedes viktigste hjelpemiddel, føles ikke lenger som et hjelpemiddel, men som en slags blink for en potensiell overgriper: et signal om at personen som bærer den, er et lett offer.

Vekten av den hvite stokken
Det er både forferdelig og uakseptabelt at situasjonen er slik for enkelte av våre synshemmede søstre. Det er vondt å lese om Ranveig, som sier at «hun er blind, ikke fritt vilt». Er det sånn at svaksynte og blinde ikke kan gå på byen og ha det gøy? Eller er det slik at vi må gå på selvforsvarskurs for å tørre å bevege oss ute?

Nei, dette kan vi ikke godta. Når en synshemmet kvinne, eller mann, føler seg mer utsatt for overgrep fordi de bruker hvit stokk – ja, da har de faktisk mistet hjelpemiddelet sitt. Dette er en prekær situasjon og virkelig noe politikerne må ta tak i så fort som mulig.

Det er tungt nok for mange synshemmede i det hele tatt å ta i bruk den hvite stokken, og en slik tilleggsbelastning er en for tung bør å bære.

Kravliste til myndighetene
På bakgrunn av undersøkelsen, er det vel ingen som er uenige i at det er grunn til å rope varsku. I Alternativ rapport til FN-komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er det utarbeidet systematiske tiltak for å bedre situasjonen for funksjonshemmede i forhold til overgrep og vold. Blindeforbundet støtter seg på dette og har følgende kravliste til norske myndigheter:

* Kompetansen i rettssystemet om funksjonshemmede som utsettes for vold og seksuelle overgrep, må økes.

* Forekomsten av vold og seksuelle overgrep mot funksjonshemmede må kartlegges.

* Det må utarbeides målrettet og tilrettelagt informasjon til personer med nedsatt funksjonsevne, deres omsorgspersoner (hvis det er snakk om barn) og fagfolk om hvordan vold og misbruk kan forebygges og oppdages, og hvor man kan få hjelp.

* Synshemmede må få et sted å henvende seg som har høy kompetanse på psykisk helse (på lik linje som for hørselshemmede).

* Unge funksjonshemmede er like mye på nett som sine jevnaldrende, og for denne gruppen er det viktig med en egen bevisstgjøring om grensesetting – slik at vi kan hindre seksuell trakassering, overgrep og vold.

* Politiet må få opplæring i identifisering og behandling av saker som omhandler seksuelle overgrep og trakassering mot funksjonshemmede. Funksjonshemmedes organisasjoner må trekkes inn.

* Det må sikres at krisesentre er universelt utformet.

Om å bli sett
Vi som ser dårlig vet at det ikke er farlig å være synshemmet – og det heller ikke noe hinder for å leve et godt liv. Men det kan være skummelt ikke å kunne se hvis du føler deg truet. Synshemmede skal ikke gå rundt og føle seg som et lett offer på grunn av sitt manglende syn. Nå må politikerne ta på alvor at svaksynte og blinde er ekstra utsatt for overgrep. Det handler om å bli sett som menneske.