Verdidebatt

Vårt Land og Venstres sjel

Jeg vet ikke hvor VLs politiske redaktør Berit Aalborg var i 1972, men hun var i hvert fall ikke på Røros-landsmøtet, der Venstre ble splittet. Hun kan heller ikke ha kjent min far Bent Røiseland og tankegangen hos de som fant det nødvendig å danne et nytt parti. For da kunne hun ikke ha skrevet artikkelen "Borgerlig tilbakekomst" i VL 16. desember.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er riktig at EU-striden skapte forferdelig bitterhet i Venstre som ellers i samfunnet. Den ble forsterket gjennom partisplittelsen og fikk dominere helt til gjenforeningen i 1988. Men det Aalborg kaller "Venstres sjel" og prøver å plassere inn i en "borgerlig/liberal" eller "sosialliberal" fraksjon som visstnok kjemper om makten, er en total overforenkling. Alle de ulike syn var med både i det nye partiet som ble stiftet og det gamle som fortsatte. Venstres styrke og særegenhet både før og nå, er jo en tro på fri debatt og meningsutveksling, men respekt for ulikhetene og frihet hvis vedtak går på samvittigheten løs. I Venstre skal det ikke finnes noen partipisk - noe motstanderne liker å kalle vingling.

Det var denne respekten for hverandre som ble satt på prøve under Røros-landsmøtet. I Venstres lange historie hadde alltid stortingsgruppa hatt det avgjørende ord i spørsmålet om å støtte en regjering - folkets valgte representanter skulle ikke kunne presses av partiet til å gjøre noe de mente var galt. Men etter folkeavstemningen om EU bestemte landsstyret i Venstre at partiet skulle delta i Korvalds nei-regjering, og ga et mindretall på fem av tretten  i stortingsgruppa fullmakt til dette. Nei-regjeringen  var et faktum  da Røros-møtet ble holdt, og dette ble selve prøvesteinen. Etter opprivende debatt, men der nytt partiprogram ble vedtatt uten  problemer, satte stortingsmann Ole Myrvoll fram et forslag som  man håpet skulle løse konflikten: Landsmøtet skulle godta Korvald-regjeringen som et faktum, men slo fast at i framtiden  skulle prinsippet om stortingsgruppas suverenitet gjelde i forhold til regjeringsvalg. Det var da dette forslaget ble nedstemt med stort flertall, at mindretallet med Røiseland og Seip i spissen forlot salen og valgte å stifte et nytt parti: Folkepartiet nye Venstre. Grunnidèen var nettopp å redde det gamle Venstre med alle sine sjatteringer - slik det var før den ulykksalige EU-kampen. Derfor har også sammensmeltingen igjen etter 1988 gått veldig greitt, og derfor vil ikke et for eller imot en blågrønn regjering være et spørsmål om Venstres sjel.

Det var tvangspolitikk fra nei-regjeringen som gjorde at det nye partiet  måtte skifte navn, først Det nye og så Det liberale folkepartiet - det hadde ingenting med mer liberal politikk å gjøre. Helt fra start understreket man nærhet til "den demokratiske arbeiderbevegelse", og det "sosialliberale" grunnsyn ble framhevet i alle ideologiske sammenhenger. Jeg vet, for jeg var "insider": Bodde sammen med min far Bent Røiseland fra 1960 til 1967, var stortingsjournalist under EU-striden, deltok på Røros og var aktiv i det nye partiet helt fra start til gjenforening. Far var bonde, aktiv kristen og hele livet opptatt av jordbruk og distriktspolitikk. Som ung var jeg i et møte der far med stor entusiasme presenterte en ny partiformann, Berit Aalborgs radikaler Gunnar Garbo. Og jeg var enig. Vi snakker om Venstres sjel.

"Unge Venstre er en selvstendig og uavhengig organisasjon som periodevis har stått i sterk opposisjon til moderpartiets politikk", skrev VL 15. des. Likevel brukes de stadig som bevis for  Venstres nye "liberalistiske" politikk. For å skremme kristne og heller få dem til å velge KrF? Jeg  vet ikke, men gremmes som  kristen V-velger over VL. Har alltid vært uenig i mange av UVs synspunkter, men de har ofte vært utgangspunkt for nyttig meningsutveksling. Slik også nå.

Lars Sponheim sa blankt nei til at Venstre skulle støtte en regjering med Frp. Hadde han ikke gjort det, ville Venstre mistet min stemme ved det valget. Og jeg har hele tiden vært skeptisk til samarbeidet med Høyre-Frp regjeringen. Så sent som før siste valg syntes jeg det var utenkelig med Venstre i en slik regjering. Men  med stortingets nye sammensetning kan jeg ikke nå se bedre alternativer. For i min verden  er klima- og flyktningpolitikk  nå viktigst. Og det er jo faktisk oppnådd noe i samarbeid med regjeringen, og Listhaug til tross - flere tusen flere mennesker er reddet. Innenfor kan tallet økes, og kunne Venstre få en  egen integreringsstatsråd, ville mye godt kunne utrettes. Utad kan Venstre tape noe ansikt, men  man regnes jo allerede som del av regjeringsgrunnlaget. Og for meg som venstremann er menneskeliv viktigst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt