Fritaksretten krever ikke religionsutøvelse

Jeg er i utgangspunktet enig med Hannah Atic at det er uheldig om en bruker fritaksparagrafen til å be-­kjempe eller slippe ting i skoleverket som en simpelthen ikke liker. Dette vil true den religionsfriheten som fritaksparagrafen eksisterer for å sikre. Det er likevel her en snikende mistanke kommer – har Hannah Atic misforstått fritaksparagrafen i opplæringsloven?

Fritaksmulighet. Fritaks-paragrafen i opplæringsloven skal sørge for en fritaksmulighet for aktiviteter som skolen arrangerer og som kan være å regne for religionsutøvelse. Dette skal sikre at tradisjons-elementer som henger igjen fra da skolen var Den norske kirkes dåpsopplæringsarena,ikke skal være til for stor belastning for elevene uten kristent livssyn.

Dette perspektivet er likevel ikke bredt nok til å sikre foreldreretten og elevenes trosfrihet, og det er heller ikke et bredt nok perspektiv for å oppfylle lovens bokstav slik fritaksparagrafen er utformet i dag. Fritaksretten gjelder ikke bare aktiviteter som kan regnes som religionsutøvelse – den gjelder også alle aktiviteter som kan sies å gå på tvers av ens religion, livssyn eller filosofiske overbevisning eller som oppfattes støtende eller krenkende ut i fra det samme perspektivet.

Fritaksretten er med andre ord generell for hele grunnskolen – for alle fagene og for alle aktiviteter i skolen. Uavhengig av om det foregår i en kirke ­eller på et kjøkken, i en svømmehall eller på en naturfagslab. Begrensningen i fritaksretten ligger i at elevene ikke kan få fritak fra kunnskapselementene i faget – fra oppnåelsen av kompetanse-målene i fagene.

Skolen er forpliktet. Det er altså ikke mulighet til å søke om fritak fra å lære om kristendommen eller andre religioner enn kristendommen i KRLE-faget, å bruke PC, å lære om ­homofili ­eller seksualitet, eller evolusjonsteorien. Det er derimot ­mulig å be om å få opplæringen på en annen måte enn skolens planlagte gjennomføring, og skolen er forpliktet til å gi et alternativ som ikke krenker elevens livssyn eller filosofiske overbevisning.

Om skolen finner at fritaksønsket er på tvers av hva som er mulig å gjennomføre, og et fritak vil bety at elevene går glipp av kunnskapsinnholdet i det aktuelle faget, må skolen fatte et enkeltvedtak som kan påklages etter vanlige regler. Dette innebærer at elevene må følge det planlagte opplegget og at foreldrene har muligheten til å påklage skolens avgjørelse til fylkesmannen. Da er det opp til fylkesmannen å avgjøre om skolen har fattet det riktige vedtaket eller om de burde ha kommet til en annen konklusjon.

Siden det ikke føres statistikk på slike fritaksønsker, enkeltvedtak, eller på klagesakene som oppstår der hvor skolene fatter slike enkeltvedtak, så er det vanskelig å si noe om omfanget av dette i norsk skole i dag. Vi vet likevel at slike fritaksønsker forekommer i for eksempel mat og helse, hvor elevene slipper å håndtere for eksempel svinekjøtt, i kroppsøvingsfaget, elever som ikke kan være med å gå rundt juletreet, eller i KRLE-faget når det kommer til ekskursjoner til forskjellige hellige bygninger.

Bacon i matlagingen. I disse tilfellene er det stort sett uproblematisk å etterkomme ønskene om tilretteleggelse, enten det er snakk om å kjøpe inn flere typer kjøtt eller at noen elever får en gjennomgang på skolen mens de andre er på tur. Det er umulig å påstå at bruk av bacon i mat-­lagingen eller å svømme med noen av det motsatte kjønn kan regnes som religionsutøvelse – det er likevel noe som kan gi rett til fritak.

I e-posten som Vårt Land ­siterer, skriver Hannah Atic blant annet at: «Vi mener at adventlystenning, grøtfest, elever utkledd som nisser og det å gå rundt juletreet i utgangspunktet ikke er noe det trengs å be om fritak for eller påmelding til. Når det gjelder markering av FN-dagen, så er det åpenbart ikke religionsutøvelse og dermed gir det heller ikke rett til fritak».

Her ville nok jeg vært mer forsiktig. Fritaksretten i opplæringsloven er som jeg har påpekt over vidtrekkende. Den er også basert på en subjektiv forståelse av hva som er problematisk ut i fra eget livssyn, religion, og/eller filosofisk overbevisning. Derfor tenker jeg det er uheldig om «vi andre» går ut med en beskjed om at dette ikke er noe det trengs å bes om fritak for – det er ikke vi som vet hvor skoen trykker.

Ingenting i veien. På tross av dette så er jeg enig i at det er unødvendig å ha et skjema som dekker alle mulige aktiviteter en skole gjennomfører – det er ­ingen krav om et slikt skjema for andre aktiviteter enn skolegudstjenestene. Det er derimot ingenting i veien for at skolen velger å ha et skjema for de aktivitetene som de vet at det er mange elever som vil ha problemer med, nettopp for å ivareta alle elevene og sørge for best mulig tilrettelagt undervisning for dem.

Norsk grunnskole skal romme alle barn som bor i Norge i alderen 5–16 år. Vi har heldigvis ikke en homogen befolkning. Da må vi også ha en skole som tar hensyn til ulikhetene, som opptrer inkluderende fremfor ekskluderende, og som har muligheter til å ta inn over seg at vi har elever med varierende­ tros- og livssynsbakgrunn. Da er det nødvendig at norsk skole følger den fritaks-paragrafen vi har i dag – ikke den fritaksparagrafen som Hannah Atic ser ut til å påstå at vi har.

Christian 
Lomsdalen

Lektor, religionslærer, og humanist