Verdidebatt

Oppfordringen til biskopen er klar

Om tilliten til Oslo Katolske Bispedømme skal gjenreises, må det personlige ansvaret vektlegges.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forrige uke fikk Oslo Katolske Bispedømme foretaksbot for grovt uaktsomt bedrageri. Ingen ble stilt til personlig ansvar, men retten fastslo grovt tillitsbrudd overfor samfunnet.

For katolikker står en rekke spørsmål i kø: Hvordan går vi videre med dette som kirke? Er kirken bare et bedriftsforetak som bygger sin troverdighet på juridiske vurderinger, eller fordrer det noe mer å være kirke? Det er også opplagt å spørre om den nåværende ledelsen i det hele tatt kan fortsette.

Lojalitetskultur. Slik saken står nå, kan det faktisk skje at kirken ruller videre med samme biskop og samme økonom. Tilliten til kirken er ødelagt i samfunnet og settes på prøve for mange troende. I grøfta ligger alle de som varslet og kritiserte innenfra. Flere har sagt opp, og flere er sykemeldte. De hadde vanskelig for å nå frem, ikke bare til Vatikanet som står bak biskopen, men også til den øvrige katolske kirke i Norge, hvor lojaliteten mot biskopen er svært høy.

Et av problemene i denne saken er at det er vanskelig å kritisere en biskop som opptrer nærmest på vegne av Gud. Man kritiserer ikke biskopen i et lite katolsk land som Norge. Og det finnes få eller ingen egnede fora å diskutere dette i.

I OKBs årsskrift SEGL 2016, finner vi en artikkel om kirkekritikk av den katolske teologen Tracey Rowland, medlem av pavens internasjonale råd. Artikkelen kaster indirekte et sterkt kritisk lys på utviklingen i OKB. Det Rowland misliker aller mest er nemlig at kirker drives som bedrifter. Da gjøres bispedømmer om til foretak og legitim bispeautoritet delegeres til bedriftsøkonomer.

Umyndiggjør. På denne måten minimeres mulighetene for at enkeltpersoner står ansvarlige, sier hun. Den enkeltes dømmekraft blir vanskelig å etterspore. I et slikt system, sier Rowland, er ansvar så diffust at det ikke gis mulighet til å utføre ekte lederskap, ekte heroisme og ekte karismatisk førerskap.

Og hvorfor er nettopp dette så viktig? Jo, fordi kirken bare kan vokse ved personlige møter med mennesker som opptrer med integritet.

Da snusket i OKB kom for dagen i 2014, var bedriftsmodellen – med hva det innebar av ledelsesstrukturer, store lønnsforskjeller, nedprioritering av det innholdsmessige og prioritering av det administrative – allerede etablert. Tallene taler for seg selv: Mens pastoralavdelingen, som skal dekke både trosopplæring og familiekontor på bispedømmeplan, i dag har to ansatte, har husholdningen i bispegården ti ansatte, medlemssenteret som ajourfører registeret 11 ansatte og «økonomi og eiendom» 16 ansatte.

Ikke til salgs. Kanskje var det derfor ledelsen søkte råd hos landets dyreste omdømmeeksperter og advokater? Men at omdømme ikke kan kjøpes for penger, og at det var kirkens egen troverdighet som var innsatsen i denne saken, kunne nesten hvem som helst ha fortalt dem. Biskop Grgic av Tromsø gav klart råd, langt bedre og billigere enn Geelmuyden Kiese. For ham var det fremtredende i saken ikke argumenter omkring lover og regler, men det moralske: «Moralsk har vi sviktet, og derfor betaler vi tilbake».

OKB valgte en annen linje og gikk til sivilsak for å unngå å betale tilbake det staten mener at de skylder. De fikk ikke medhold, men gav seg ikke og anket. Da dommen i straffesaken fastslo grovt uaktsomt bedrageri, var bispedømmets administrative ansikt utad skuffet og sa klart fra om sin uenighet.

«Herrejesus», responderte Trygve Hegnar i Finansavisens leder, og snakket for folk flest: «Slikt kan man selvfølgelig si hvis man er en vanlig gangster, men vi snakker her om den katolske kirke og medlemsjuks».

Klar oppfordring. Tracey Rowland vil ikke bare ha mindre bedriftsideologi i kirken, hun vil også ha flere biskoper «som er rede til å lede og ta personlig ansvar for det som skjer eller ikke skjer under hans tilsyn». Oppfordringen til Oslo katolske biskop burde med dette være klar nok.

For handler det ikke rett og slett om å ta ansvar, vise ydmykhet overfor det norske samfunnsfellesskapet, betale tilbake det som er urettmessig ervervet, si unnskyld overfor de som ligger i grøfta, og gå av om nødvendig?

Kirken er ikke et bedriftsforetak. Derfor er den personlige dimensjonen i ansvaret nødvendig for å gjenreise tilliten.

Eivor Andersen Oftestad

Forsker og forfatter, MF

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt