Kommentar

Ikke bare Israels venner

Den blå og hvite stjernen fjernes fra prekestolene. Dagens israelsvenner heier på palestinerne også.

‘Du skjønner det, Alf, at i spørsmålet om Israel, da er det den gamle pakts Gud som handler’, sa den gamle eldstebroren i De frie venner til meg.

Han hadde ingen formell utdanning ut over grunnskolen, men en velbrukt bibel full av notater og ­understrekninger. Han var ­inkarnasjonen av klokskap og ­omtanke for andre mennesker, og da han døde var kirken fylt til siste plass av bygdefolk – også muslimer – som var takknemlige for at han hadde levd.

Han tilhørte Salem i Mjøndalen, et møtelokale med mange varme mennesker, rause kakefat og klare meninger om Israel. Selv holdt han gjerne bibeltimer om tusenårsriket – der Israel endelig skulle bli et lys blant hedningene.

I dag har en ny generasjon overtatt på Salem. Jeg tror menneskene der er like varme, men oppslagstavlen på utsiden forteller sjelden at predikanten skal tale om Israel.

Påvirkning

I USA er den ensidige støtten til ­Israel på vikende front blant evangelikale, viser en ny meningsmåling fra LifeWay Research. Det er særlig merkbart i den yngre generasjonen. Mens 58 prosent av dem under 35 år i denne gruppen har et positivt syn på Israel, er prosentandelen 76 prosent for dem over 65 år.

Det er all grunn til å tro at denne tendensen er minst like sterk i Norge.­ Mens det før årtusenskiftet var ganske vanlig at pinsemenigheter og lavkirkelige bedehus hadde et israelsk flagg ett eller annet sted i lokalet, finner du det sjelden i dag. Gjennomsnittsalderen på de langt færre temamøtene om Israel, er atskillig høyere. De nye, trendy ungdomsmenighetene nevner knapt temaet fra talerstolen.

Hva har skjedd?

Fenomenet er et godt eksempel på den sterke påvirkningen samfunnet rundt har på selv de mest konservative kristne miljøene. Det er verdt å legge merke til denne ­utviklingen, fordi den fortsatt skjer på flere områder.

Kjøtt og blod

For det første har utdanningsnivået økt dramatisk. I 1985 hadde 13 prosent av befolkningen utdanning ut over videregående skole. Nå er tallet 33 prosent. Det betyr mer kritisk tenkning: Kunnskapsgrunnlaget vurderes fra flere sider og kravene til logiske, begrunnede slutninger er høyere. Bibelord fungerer ikke lenger som avgjørende argument.

For det andre har internett gjort informasjonen langt mer tilgjengelig. Det snakkes mye om ekkokamre på sosiale medier, men et av de viktigste trekkene ved Facebook er at man utsettes for debatt og motforestillinger på arenaer som tidligere ikke fantes, fra mennesker man ellers ikke ville møtt.

For det tredje har Norge fått 250.000 innvandrere fra muslimske land. Dette er interessant i lys av at forkynnelsen om Israel på 80-tallet også handlet om ­islam. Muslimene var på den mørke siden i åndskampen, som handlet om at Satan forsøkte å forpurre Guds plan med Israel.

Nå har mange kristne muslimske venner og bekjente. De har innsett at demoniseringen ikke treffer demoner, men mennesker av kjøtt og blod.

Trolling

Bedehushøvdingen Karl Johan Hallaråker er et ganske typisk eksempel på endringene. I 2004 skrev han i boken Israel i aktuelt og profetisk lys at «islam som satanisk åndsmakt er ett av hovedproblemene i Midtøsten». Ti år senere erklærte han at «det ikke finnes en konflikt mellom konservative kristne og islam», og oppfordret kristne til å være både ydmyke og vise respekt og toleranse.

Jeg tror Hallaråker hadde respekt for muslimer tidligere også. Men den gangen stoppet utsagnene ved bedehusveggen, de ble en slags prinsipiell forklaring på et åndelig problem. Nå treffer de våre egne venner.

Det gjør noe fundamentalt med retorikken. Og endret retorikk fører til endrete holdninger.

Resultatet er at mens de fleste lavkirkelige med respekt for seg selv for noen tiår siden var ihuga israelstilhengere, er den ensidige støtten til Israel nå blitt noe som knyttes til innvandringsmotstandere, islamofobe og nettroll.

Svært få kristne vil bli identifisert med det segmentet.

Positiv klang

Det betyr ikke at evangelikale i Norge er blitt motstandere av Israel. Yngre, moderate karismatiske kristne er gjerne gule eller lyseblå politisk. Med et slikt ståsted har man ofte sans for Midtøstens eneste liberale demokrati.

Dessuten er det ikke tvil om at ordet «jøde» har en positiv klang over hele spekteret i det protestantiske Kristen-Norge. Kirkens jødiske røtter er fortsatt noe av det mest politisk korrekte man kan snakke om.

Og selv om mange kirkefolk er svært bekymret over høyredominansen i israelsk politikk, spiller den sterke identifikasjonen med det jødiske folk med i vurderingen av dagens situasjon.

Kanskje nettopp derfor, er det oppsiktsvekkende at det fortsatt finnes miljøer i kirken som fremmer en nærmest enøyd kritikk av Israel. Og at det synes å være langt mindre stigmatiserende å uttale seg unyansert, slurvete og dogmatisk om konflikten dersom man er palestinavenn enn om man er israelsvenn.

Først publisert i Vårt Land 13. desember 2017. 
Foto fra israelsmøte på Sion Ingjerdal, Halden, november 2017: Erlend Berge

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar