Skyggenes dal

En sommerdag i 1962 banket to mormonmisjonærer på døren til et grønnmalt hus i et fredelig nabolag på Madla i Stavanger. Mannen tidlig i førti-årene som åpnet døren hadde aldri hørt om Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige før, og hadde i grunnen for lengst gitt opp organisert religion av noe slag. Men det var ikke det at han ikke hadde prøvd.

Systematisk til verks

Etter morens tragiske død over tjue år tidligere, hadde han faktisk gått systematisk til verks. Han tok for seg listen over kristne møter annonsert bakerst i avisen, og stilte på det ene etter det andre, på jakt etter svar.

Moren hadde vært svært religiøs. Opprinnelig fra Lofoten og et lite trosfellesskap der, hadde hun aldri funnet seg helt til rette i det religiøse landskapet i Ryfylke. Hun følte seg uglesett av bedehusmiljøet og uvelkommen i statskirken.

Hun fylte lommene

Etter mange år med mistrivsel og påfølgende depresjon gjorde hun det familien alltid hadde fryktet. Hun fylte lommene på forkleet sitt med stein, og vandret ut i sjøen. Sønnen fant henne et par dager senere.

Morens død preget ham hele livet. Han snakket aldri om det. Men han grublet på de store spørsmålene. Kanskje mormonmisjonærene kunne gi ham svar? Det viste seg at det kunne de. Thomas Bjerga ble døpt inn i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige etter kort tid, og så seg aldri tilbake. Men det kostet.

Nasjonens anti-borgere

Professor dr.philos Frode Ulvund ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen har nylig skrevet boken «Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca 1814-1964».  Boken beskriver hvordan mormonene, som jesuittene og jødene, ikke bare ble ansett som uønskede og fremmedartede religiøse elementer, men faktisk som en trussel mot den unge nasjonen Norge. Retorikken som ble brukt til å beskrive mormonene ligner mye på den vi ser brukt om muslimene i dag. Vi ble mistenkt for å ha et teokratisk verdensherredømme som mål, og metoden skulle blant annet være å lokke unge intetanende kvinner inn i polygamiens klør.

Ikke anerkjent

I over hundre år ble mormonkirken ikke anerkjent som et kristent trossamfunn i Norge. Konvertitter risikerte reell forfølgelse. Tap av jobb, anseelse og familierelasjoner var ikke uvanlig. Kanskje ikke så rart da, at helt ut på 60-tallet så emigrerte de fleste norske konvertitter til USA og Utah?

Jeg pleier å si at mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men på grunn av utstrakt emigrasjon de første hundre årene, så er det først nå vi opplever stabiliteten som flere generasjoner medlemmer gir. Kjernen av de norske mormonene i dag er de som sluttet seg til kirken på 60-tallet, men som ble værende, og deres barn og barnebarn. Min familie tilhører denne kategorien.

Vi kan smile av de gamle fordommene nå. Vi er fremdeles et lite minoritetssamfunn i Norge, men vi opplever lite forfølgelse lenger - snarere en mild form for nysgjerrighet og spor av overbærenhet.

En folkefiende

Men i 1962 fikk svigerfar Thomas mye pes for sitt valg. Venner sluttet å komme på besøk. Den lokale presten kom på døren og truet med at han kom til å dra med seg hele familien lukt til helvete. Søsknene mente han burde gjøres arveløs. Thomas lot seg likevel ikke rokke. Han hadde funnet sitt svar. Og han var sikker på at moren ville godkjent det.