Kristen på deltid?

Jeg innrømmer det, iht til "bibelsk målestokk", er jeg en elendig kristen. Mitt største problem er kanskje "plikten" jeg som kristen har å "gjøre Jesus kjent"... "Gå ut i all verden..."  (eller i det minste i egen omgangskrets...) og forkynne evangeliet... Jeg har vel egentlig levert inn "oppsigelse" når det gjelder den delen, fordi det ble for mye...

Men allikevel opptar bibel og kristenliv meg. Hva er Sannhet? Hvem har rett? Hvorfor er kristenheten så splittet? Og er det egentlig greit at den er det?

Alle de vanskelige spørsmålene, alle selvmotsigelser og paradokser, var det som til slutt fikk meg til å "si opp" menighetsliv m/"tilbehør". Det ble for forvirrende...

På den ene siden var man både "heliiggjort" og "bibeltro", mens man i neste vending, kanskje ikke på søndagsmøtet, men på "privaten", viste holdninger overfor de som ikke er "med oss", - de "religiøse", de "frafalne", homofile, muslimer, som egentlig tilsa at "helliggjørelsen" og "bokstavtro" er en illusjon... Eller vi gjør det bare delvis...

"Skikk dere ikke lik verden", står det i bibelen... Kan hende det betyr "forbud" mot det vi finner i verden, som rusmidler, uteliv, promiskuitet osv. Greit nok. Vi "jager jo etter helliggjørelse", og ligger dermed også unna visse typer "verdslig" musikk og ditto filmer... Vi er et "hellig" , annerledes folk... Liker vi å tro hvertfall...

Men stopper det der?

Er det ikke sånn at helliggjørelsen også bør prege våre holdninger? Dersom(!) en kristen skal utgi seg for å være "etterfølger av Jesus", burde det vel være mer enn "ta ikke, smak ikke, rør ikke..."

Hva med f.eks "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. " og

"Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som mishandler dere og• forfølger dere"

Jeg tror altså "skikk dere ikke lik verden", betyr nettopp det... Vær bedre, vær annerledes.. Der verden forakter og hater, skal kristne elske... Der "verden" sier "dette landet er vårt", skal etterfølgere av Jesus, vise seg annerledes, inkluderende, forsonende. Ikke fordi vi tar til orde for å slippe inn "hvem som helst", men fordi kristne er gitt en annen "agenda", et annet mål, et større håp enn "denne verden".

Det blir, slik jeg ser det, feil å "late som" om kristne er så fredelige, forsonende og nestekjærlige... når våre holdninger sier noe annet...

Kan hende jeg ikke er "bibeltro". Eller greit, jeg er ikke "bibeltro". Men i den grad jeg kjenner bibelen, så ser jeg heller ikke "bibeltroskap" hos kristne som tar til orde mot innvandring, som ser islam som en trussel mot demokrati, til tross for at de selv gjør det de kan for å påvirke samfunn i "kristen/Guds" retning, vha politikk. De representerer ikke "lys", men har "skikket seg lik verden"...

Kristen på deltid?