Barn med funksjonshemninger løftes opp på den internasjonale utdanningsagendaen - Utenriksministeren har funnet den stengte døra

Tidligere i år forsøkte Fafo å spore den norske utdanningsbistanden for å se hvor mye som gikk til barn som lever med funksjonshemninger. Det viste seg å være svært vanskelig.  Og er det noe som etter hvert er blitt sikkert, så er det at det man ikke vil kunne telle eller måle heller ikke vil bli gjort. Derfor er det særlig viktig at Utenriksministeren nå ber framtidige evalueringer av norsk utdanningsbistand om å synliggjøre i hvilken grad og hvordan denne gruppen blir nådd.

For barna som lever med funksjonshemninger blir i dag i liten grad nådd, og det kan virke som om de store utviklingsaktørene, med Verdensbanken i spissen, har gitt litt opp å integrere dem i normale skoler. Det var rettet store forventinger til den årlige rapporten fra Verdensbanken, World Development Report, som for 2018 for første gang skulle handle om utdanning og læring (WDR18). World Development report legger alltid svært viktige føringer for framtidig innsats. Men da den ble lansert tidligere denne måneden, ble det en gedigen nedtur for alle om hadde håpet på et større fokus på denne mest sårbare av alle grupper utestengte barn. Barna som lever med funksjonshemninger var bare spesielt nevnt i et lite avsnitt langt ute i rapporten, det var vist til bare fire faglige referanser, og alle disse referansene var nesten ti år gamle. Det er ikke annet å konkludere med, enn at her har ikke Verdensbanken en gang forsøkt.

Da den blå regjeringen bestemte seg for å satse på utdanning som flaggskip i norsk bistandspolitikk var jeg en av skeptikerne. Her hersket det salig internasjonal konsensus, alle synes utdanning er viktig, alle synes jenters utdanning er viktig  --  hva ville de da med et slikt lederskap? Var det noen dører igjen å slå inn? Det tok litt tid, men nå tror jeg Utenriksministeren har funnet den døra. Den er stengt, og med gode grunner, for inkludering av mange barn som lever med funksjonshemninger er ikke lettvint, og spesielt ikke i land med svært små midler til rådighet for å løse utfordringene.

Derfor må det satses mer på å finne lokale løsninger som ikke koster fletta, men som likevel kan bety en vesentlig forskjell for en betydelig andel av de barna som i dag diskrimineres på grunn av funksjonshemningen sin. Og uten at noen følger med kommer ikke dette til å skje. Vi jobber i et av verdens fattigste land, Niger. Der har de fått et 100-millioner-dollars utdanningsprogram som blant annet er finansiert av norske penger via Global Partnership for Education.  Ved gjennomlesning av prosjektdokumentet var det eneste jeg fant om integrering at nye skoler skulle konstrueres med rullestolrampe. Jeg spurte avdelingen for funksjonshemmede barn i utdanningsdepartementet der om de var med på programmøtene, men det var de ikke, for de var blitt henvist til «sitt eget» prosjekt, som var tilknyttet en liten spesialskole i hovedstaden. De var altså ikke med på det nasjonale utdanningsløftet. Vi spurte programkoordinatoren i departementet hvorfor departementets kontor for funksjonshemmede barn ikke var invitert med i de nasjonale programmøtene, og de svarte at det sto ikke noe om det i prosjektdokumentet fra Verdensbanken.

Saken er trolig den at ingen helt vet hvordan man løser lokale utfordringer tilknyttet integrering av barn med funksjonshemninger i vanlige skoler rundt om i verden. I blant gjennomføres flotte piloter, ofte med høyteknologisk utstyr som er hinsides hva et fattig lands utdanningsbudsjett vil være i stand til å oppskalere. Utstyret går fort i stykker – enhver som har sett vær- og føreforholdene i Sahel forstår at elektronikk ikke har særlig lang levetid.  Og når man ikke har ideer som kan bidra til integrering innfor realistiske budsjetter, så dyttes ting til siden. Det er så mange andre utdanningsutfordringer i disse landene. De funksjonshemmede barna må vente.

Men det er ikke godt nok. I den norske stortingsmeldingen om menneskerettigheter står det at kravet om ikke-diskriminering i forhold til økonomiske og sosiale rettigheter er umiddelbart og absolutt. Vi kan altså ikke velge å sette til siden en «vanskelig integrerbar gruppe» på denne måten. De lokale løsningene må finnes. Her på Fafo ser vi fram til å begynne jakten på slike løsninger i Niger og Mali under et nytt forskningsrådssprosjekt. Men dette er bare et hjørne av veven. Utenriksministeren vil trenge å alliere seg med sterke internasjonale støttespillere i sine ambisjoner på dette området. Skal hun få den stengte døra på gløtt bør Norge støtte Verdensbanken med utvikling av realistiske lokale løsninger i de utdanningsprogrammene de bidrar til. Etter lanseringen av WDR18 er jeg mer enn noen gang overbevist om at det må økonomiske insentiver til for å få til dette, for eksempel i form av et norsk fond plassert hos Verdensbankens disabilityrådgiver. Det vil gi både henne og alle institusjonens prosjektledere en dytt i riktig retning, en visjon om hva som er mulig. Kan Norge med sitt internasjonale lederskap på utdanningsbistand få Verdensbanken med på laget, så kan kanskje døra åpne seg litt, og kanskje på sikt til og med litt mer enn bare på gløtt.