Se opp for ulvene!

Ulvene. Jeg møter ordet allerede i andre setning i forordet til Lars Levi Læstadius' Kirkepostille. Det er skrevet av læstadianerhøvdingen og skolemesteren Johan Raattamaa, på slutten av 1800-tallet. Han formaner forsamlingen til å stå sammen, slik at ikke ulvene tar dem.

Den læstadianske forkynnelsen er full av slike advarsler. Hint og påminnelser om at det er oss mot dem – våre motstandere, de som kaster seg over sauene og ødelegger flokken.

Folk sørpå vet ikke så mye om vekkelsesbevegelsen som har preget Nordkalotten så sterkt fra midten av 1800-tallet. Men det finnes mange likheter med andre vekkelser. For eksempel det indre samholdet. Den sterke felles identiteten. Følelsen av at noen der ute ikke ville dem vel.

Berettiget tordentale

Det startet i Lappland, i Sverige, med presten Lars Levi Læstadius. Han var fortvilet på grunn av umoralen og drukkenskapen i de hovedsakelig samiske menighetene han betjente. Ordene hans prellet av. Folk fortsatte som før.

Men samtalene med en samisk jente – Læstadius kalte henne Lappmarkens Maria – gjorde noe med forkynnelsen hans. Det gikk opp for ham hvilken kraft nådens budskap hadde til å forandre liv – hvis det ble forkynt på rett måte.

Fra da av sluttet Læstadius å pakke budskapet inn i fagteologiens termer. Han kunne tordne fra talerstolen når han snakket om «endetarmens gud». – Har Gud skapt dere kun til å ete og skite, drikke og slåss, drive hor og stjele? spurte han menigheten, og langet ut mot kirkens prester og biskoper på neste utpust. De tillot nemlig brennevinssalg på kirkestedet etter søndagsgudstjenesten, og dermed all den elendigheten som fulgte med. Læstadius mente prestene profiterte på salget og at de derfor solgte nåden billig.

Den samiske befolkningen opplevde at Læstadius tok dem på alvor. Vekkelsen spredte seg i Sverige, Norge og Finland. Men den møtte også kraftig motstand. For de vakte ble tilværelsen en kamp – mot ulvene.

Ny selvfølelse

Den læstadianske bevegelsens historie er en historie om utenforskap, men utenforskapet begynte enda tidligere. I likhet med urfolk over hele verden, ble samene sett ned på, fortrengt, utnyttet og forsøkt assimilert, alt med tragiske konsekvenser.

Læstadius ga dem tilbake noe av den tapte selvfølelsen – kanskje slik metodismens far, John Wesley, gjorde med arbeidere og fattigfolk i England, og Hans Nielsen Hauge med husfolk og småbønder i Norge – bare enda mer virkningsfullt.

Innenfor bevegelsen ble premissene endret og hierarkiet snudd på hodet. Definisjonsmakten tilhørte ikke lenger embetsstand og overklasse. Selv den fattigste mann og kvinne kunne bli åndelige autoriteter, uavhengig av de formelle og uformelle kriteriene som gjaldt i storsamfunnet.

Kanskje er det slik at religiøst utenforskap fortsetter så lenge det oppleves som nødvendig. Dagens metodister og «haugianere» er i samme sosiale sjikt som alle andre, og føler seg stort sett akseptert av storsamfunnet. Riktignok finner du fortsatt inndelingen «vi og de andre» på en del misjonshus, men den er avgrenset til troens verden.

For mange samer og læstadianere har det vært annerledes. De har ikke følt seg akseptert.

Det er svært typisk at man i slike miljøer framhever betydningen av regler som skiller dem fra resten, de blir tegn på at man er på den rette siden. Noen tror de ønsker å være bedre enn andre. Jeg tror det dypest sett handler om noe annet. Om at slike regler gjør utenforskapet forståelig og selvvalgt - og dermed håndterbart.

Ulver overalt

Se opp for ulvene! Når overgrepene skjer, ringer alarmen fra den gamle postillen igjen. Ofre har fortalt om forvirring og fortvilelse. De var bare barn – livredde for overgriperen, men også for dem som var der for å hjelpe.

Det er blitt understreket av både politiet og av eksperter at overgrepene i det lulesamiske miljøet i Tysfjord ikke har noe med den læstadianske troen å gjøre. Mange har en løs, «folkekirkelig» tilhørighet til bedehuset. Stein Roald Bolle, talsmann for «de førstefødte» læstadianerne i Tysfjord, forteller at de anklagede ikke er aktive i forsamlingen.

Det er nok riktig, men det blir likevel feil å holde religionen helt utenfor. Vi ser det i mange miljøer: Følelsen av religiøs identitet kan følge slekten gjennom generasjoner, uavhengig av personlig tro. Det gjelder også utenforskapet. Man opplever å være fremmed. Blant ulvene.

Jeg kjenner barn som er vokst opp under svært skadelige forhold. Den største skrekken var at noen fra utsiden skulle gripe inn. Da ville alt rase sammen.

I forbindelse med en rekke overgrepssaker i læstadianske miljøer – både i Norge og våre naboland – har ofrene fortalt at de i stedet ba om hjelp ifra dem de stolte på, gjerne lederne i forsamlingen. Alt for ofte har disse lederne sviktet.

Pulverisert ansvar

Stein Roald Bolle har tatt selvkritikk på vegne av forsamlingen i Tysfjord. «Det har vært tilfeller hvor vi dessverre ikke har fulgt opp så godt som vi burde etter dagens krav», sier han.

Det handler også om religion. I likhet med flere andre religiøse miljøer har læstadianernes lederstruktur vært uformell. Man ble ikke utnevnt, man vokste i stedet inn i oppgavene. Det var miljøenes styrke, men også deres svakhet. Når ansvaret ikke er tydelig plassert og definert, blir det gjerne pulverisert.

Samtidig må det understrekes at dette også gjaldt mange offentlige institusjoner for noen år siden. Heller ikke skole, barnevern eller helsestasjon tok alltid ansvar når man burde.

En tredje faktor er skammen. Dersom et miljø påberoper seg moralske kvaliteter som resten av samfunnet mangler, blir nederlaget ekstra stort når det skjer ting som ikke tåler dagens lys. Mange av overgrepene i Tysfjord ligger langt tilbake i tid. Noen kan ha blitt liggende så lenge, nettopp av denne årsaken. Kanskje er skammen også en vesentlig årsak til at overgrep er blitt dysset ned i Den katolske kirke, i misjonsbevegelsen og i lukkede trossamfunn.

Altfor mange barn er ofret på skammens alter.

Ny forståelse

Men i Tysfjord ser vi et lyspunkt. Biskopen i Sør-Hålogaland, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, setter ord på det når hun berømmer politiets arbeid og rapport i Tysfjordsaken.

«De viser en ydmyk holdning og har gått bak det som er ytre synspunkter og satt seg inn i samisk og læstadiansk kultur og menighetsliv», sa hun til Vårt Land for noen dager siden.

Det vitner om et storsamfunn som har forstått noe avgjørende.

Hvis denne ydmykheten videreføres når pekefingeren rettes mot andre religiøse og etniske minoriteter, kan sår helbredes. Det er helt nødvendig. For det er mange ofre.