Jeg er i meg selv... faktisk ikke god nok for Gud.

«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» (Romerne‬ ‭7:18‬)

Det begynner å bli en stund siden Paulus skrev disse ordene.

Det skulle ha gitt oss vanvittig gode muligheter til å få på plass lærdommen i dette bibel-ordet.

Men nei.

Man skal visst allikevel være god nok for Gud, bra nok for Gud og også selv-akseptert nok for Gud.
 
Gud må jo bare se til å akseptere mennesker som gode nok, eller?

Er det ikke slik at Gud, Den Allvitende, nå endelig må se til å forstå at vi er gode nok?

Bra nok!

Flinke nok!

Selv-aksepterte nok!

Er ikke moralske kriterier godt ut på dato?

Er ikke alt bare arv og miljø?

Er ikke moralske spørsmål bare en ekstensjon av helsemessige og sosio-politiske forhold?

Viser ikke korset at vi bare kan slentre inn i et Guds-hus nær deg, og si at Gud jaggu får se å akseptere oss uten å legge noe til eller trekke noe fra vår sosio-kulturaliserte arvs-betingede natur som er gitt en gang for alle som den øvereste autoritet for vår eget liv?


Er ikke vi ikke nå blitt så gode til å akspetere oss selv til total eksklusjon av selvplagende samvittighet og slikt tøv, at Gud bare så totalt må ta oss akkurat som vi er, til like stor eksklusjon av å forandre oss (for når vi er så gode, så totalt bra nok-som-vi-er, hvorfor forandre livskursen en millimeter?)


Eller ...

...var det klassisk,

normal

kristendom

som var sannheten?


For de som ikke vet hva normal kristendom er, så anbefaler jeg å lese:

Bibelen.

Kanskje litt mye å gape over.

Hvor starter man?

Start med Romerne 3,10-31.