Verdidebatt

I et dårlig lys

Senest i september i år opplevde jeg at en familie som fikk brev fra oss henvendte seg og fortalte at de aldri har vært katolikker. Slike hendelser gjør at jeg fortsatt kvier meg for henvendelser til menigheten per post.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I UKEN SOM GIKK ble straffesaken mot Oslo katolske bispedømme og dets tidligere økonom ført i Oslo Tingrett. Jeg har ikke vært til stede noen av dagene, men jeg har fulgt referatene i Vårt Land og i Klasse­kampen. Forsvarerne påstår full frifinnelse av begge, aktor påstår et år og seks måneders fengsel, hvorav seks ­måneder betinget, for økonomen og en bot på fem millioner kroner for bispedømmet. Dommen kan visst forventes om en to ukers tid.

Ubegripelig. Jeg synes fortsatt det er ubegripelig at man ikke for lengst sluttet­ med den tvilsomme medlemsregistreringen etter de mange advarsler som ble gitt i saken. Selv har jeg aldri vært for den måten det har vært gjort på. Innledningsvis ble mulige antatte katolikker spurt. Men jeg vet ikke når man gikk fra å spørre, til bare å registrere rått fra lister uten å forhøre seg. Så vidt meg bekjent må ­metoden være utviklet for minst ti år siden eller tidligere. Da jeg ble sokneprest i St. Olav august 2009, gav jeg sekretæren beskjed om at vi bare registrerer dem vi har kontakt med. Den gangen uttrykte jeg allerede bekymring for at vår registrering vil føre til problemer med myndighetene. Den samme instruksen har jeg også gitt her på Stabekk.

Det første året jeg var sokneprest her, økte antallet katolikker i menigheten med over tusen personer. Det var en underlig opplevelse å se hvordan tallet økte uten at vi selv hadde vært delaktig i å registrere så store tall. Menigheten ble blåst opp til en for stor størrelse og vi er fortsatt færre etter oppryddingen enn det vi var sommeren 2014.

Kvier meg. Men senest i september i år opplevde jeg at en familie som fikk brev fra oss henvendte seg og fortalte at de aldri har vært katolikker. Slike hendelser gjør at jeg fortsatt kvier meg med henvendelser til menigheten per post. Det er rett og slett for flaut at ikke-katolikker fortsatt er registrert i databasen.

I rettssaken kom det frem at det flere ganger er blitt advart mot registreringsmetoden overfor bispedømmets ansvarlige, men uten at noe ble forandret. Det er sterkt beklagelig. Men det får meg til å tenke på uttrykket: «målet helliger middelet» som et mulig motiv for ikke å forandre på metodene. Et slikt uttrykk kan ikke være gyldig i katolsk moraltenkning, fordi også midlene må være hellige. Ellers kan ikke målet anses som hellig. Dette er noe man burde ha reflektert over.

Omdømmet er skadet. Mange katolikker er meget skuffet over det bispedømmet har gjort eller unnlatt å gjøre. Vårt omdømme er skadet i det norske samfunnet. De aktuelle rettssaker vil ikke være med på å rette opp omdømmet. Omdømmet er dessuten mer verdt enn de mange millioner det opereres med i registreringssaken. Både katolske og ikke-katolske venner og kjente har uttrykt forbauselse over hvordan kirken har handlet og handler. Dette setter oss alle dessverre i et dårlig lys.

Jeg håper og ber om at dette ikke vil forfølge oss i for lang tid videre, men at vi kan få lagt dette bak oss og en dag kunne se fremover igjen,

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt