Verdidebatt

Om språk, intensjoner, Guds Ord, eksistensielle brytninger med noen tankeskisser, samt en beklagelse

I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Biskopen i Lunds stift, Antje Jackelén, har valgsrpåket "Gud är större". Det er ikke tilfeldig at Jackelén har hevet frem nettopp disse tre ordene: Om noen, så vet nettopp hun at ordlyden er presis den samme som i den muslimske kjente frasen "Allahu akbar": Hun arbeider prisverdig nok med religionsdialog og samarbeide med forskjellige livssynssamfunn.

De tre ordene "Gud er større" er trukket ut fra 1.Johannesbrev 3:18-20; her hentet fra den svenske bibelen. "Låt oss inte älska med tomma ord utan med handling och sanning. Då förstår vi att vi är sanningens barn, och om vårt hjärta dömer oss kan vi inför Gud övertyga det om att Gud är större än vårt hjärta och förstår allt."

Noen tanker: Den kristne stillheten og tausheten som skyldes ærefrykt for Guds kjærlighet, ubegrensede nåde og rettferdighet er viktig: Det er dette «Gud er større» handler om, slik i hvertfall jeg ser det; nettopp i kjærlighetsforholdet til Gud og vår neste. Hvilket hører sammen: Vårt Gudsforhold avsløres kontinuerlig i våre nesteforhold.

De tre ordene «Gud er større» er også for all del en markering i beste mening. Valg av språk og uttrykk er dog sjelden tilfeldig; det er ikke helt uinteressant her i den teologiske språklige sammenhengen heller. Ikke minst i både konstruktiv dialog med- og grensesetting mot- andre religioner som avviser kirkens troslære på helt grunnleggende punkter. Som nevnt tidligere i andre innlegg, så er nettopp språket og dets funksjoner fremhevet også for flere liberalteologer. Det er dog forskjell på det nødvendige i å bevisstgjøre seg språket per se og dets funksjoner-og det å oppløse det -men like vel beholde skallene: Språk-kritikken, også innenfor den teologiske diskursen, kan lett falle i en selvmotsigende grøft: Man bruker nettopp språket og fornuften til å beskrive Gud som uforståelig. Det er derfor viktig å være bevisst på at fornuftens ikke sjeldent betingede vei ad hoc inn i den apofatiske teologien kan risikere å gjøre Gud mindre, ikke større.

De grenser som oppstår for språk og fornuft når det gjelder Gud og det transcendente viser som oftest tilbake til oss som deltagende i prosessene selv; der og da, her og nå. Det er viktig å ha bevissthet om dette. Men samtidig er det i samme vendinger alltid lett å komme til å sette grenser for Gud. Vi må spørre oss, også jeg - for all del -, om vi våger å tillate at Gud når som helst kan sprenge de rammer vi støtter oss til. Eller om rammene er for vår skyld og slik gjør teologien mer oversiktlig og kontrollerbar i en kaotisk verden av konkurrerende teologiske retninger; men dermed også samtidig gjør Gud til en noe mindre gud som trygt kan presenteres i de beste akademiske miljøer.

Guds mysterium og livgivende kraft handler ikke om det som ennå ikke er oppdaget, men det ubegripelige og mysteriumet ligger i Gud selv; og der vil det også alltid befinne seg. Kristus er dog det evig gitte grensesnittet. Evigheten er ikke tidens motsetning, men det som gir rammene for den og gjør tiden mulig. Gud er noe annet enn tiden, og Han er annerledes enn mennesket, samtdig som Han inkarnerte seg som menneske og delte våre vilkår. Men Gud identifiserer seg like vel med både mennesket og tid, Og i tiden bevarer Gud sin trofasthet og holder sine løfter  Dog er det lett at vi her i vår kultur og tradisjon fremhever apofatisk teologi hovedsaklig ut fra en nyplatonsk filosofisk horisont; vi glemmer og overser lett kirkens røtter.

Om man leser biskop Jackeléns bøker, så ser man at ordene "Gud er større" er en åpen dør mot det selvfølgelige - skrevet her i positiv mening; nemlig at Gud er i, under, bak, foran og over deg og meg... men samtidig altså alltid større. Hun skriver i sine bøker om nødvendigheten av å åpne dørene i vår multikulturelle tid, hvilket er både riktig og nødvendig. Men, så spørs det om man dog bør skille mer mellom å åpne dørene p.d.e.s. og det å trinnvis rive vegger og tak på den annen?

Hvordan vi kan snakke sant om Gud er som kjent enormt omstridt og av stor eksistensiell betydning; det blir til at man ydmykt trosser den nødvendige og viktige tausheten og like vel tar sats: Våger å hevde hva som er tilstrekkelig... og hva som er nødvendig teologisk og antropologisk sett. Her har vi bibel, bekjennelse og tradisjon som nødvendig referanse. Men vi må selvsagt bevisstgjøre oss at det er nettopp vi som leser, tolker og konkluderer: Bias komme man ikke utenom.

Siden pinsedag har Den Hellige Ånd fyllt kirken og fra den dagen har kirken vinglet, og snublet, vært delvis i grøften og famlet seg frem. Men Den Hellige Ånd har alltid fått kirken tilbake på sporet igjen og beriket kirken (oss) med ny innsikt og visdom hver gang. Vi ser alltid et eller annet nytt i nye generasjoner, selv om spørsmålene stort sett er de samme. Og nye svar er ikke nødvendigvis andre svar; annerledes og mer sanne; de kan dog uttrykke andre berikende nyanseringer og utfylle de gamle uten å oppheve dem: Er kirken levende, så er den i utvikling. Og er den i utvikling, så speiler det oss og vår utvikling qua Guds skapninger: Det er som det skal være.

Også vi er dog av Gud selv satt til å forvalte ansvaret for Kristi Kirke inn i en ny tid, og overgi stafettpinnen til generasjonene som kommer bak oss.

Til slutt: Min påpekning i annet innlegg om at den svenske biskopen har «Allahu akbar»  som sitt valgspråk bygger på flere kilder. Språklig sett er ordlyden det samme: "Gud er større". Her begikk øyensynlig noen i Sverige den feilen å benytte de arabiske ordene for samme ytring for å slik skape skarpe og spesielle konnotasjoner? Jeg fikk først tilsendt infoen fra en kilde i «Forum for kirke, teologi og liturgi» og må innrømme at jeg begikk den klassiske feilen å ha grunntillit til kilden før jeg grundig kvalitetssikret infoen tilstrekkelig selv. Jeg beklager dette. Jeg gjorde dog et forsøk og fant den samme påstanden på flere svenske nettsider før jeg siterte det her på VD. Jeg burde også ha kvalitetsikret disse kildene selvsagt: Konklusjonen kom dessverre for tidlig. Dog er ordspråket riktig sitert på svensk. Det var selvsagt ikke meningen å lyve eller føre noen bak lyset. Der mennesker finnes og møtes, der feiles det. Nå var det min tur.

At det er presentert forslag om at ordet «Gud» og «Herren» skal erstattes med «hen» finner man også på svenska kyrkans egne sider. Jeg hørte senest igår at forslaget nå ble nedstemt, men at man oppfordrer prestene til å dempe bruken av hankjønnsordet. Hva nå det kan bety.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt