Verdidebatt

Biskop i Svenska Kyrkan med ”Allahu akbar” som valgspråk

Må multikultur nødvendigvis føre til multireligion? Nærmer vi oss m.a.o. en moderne synkretisme? Dessverre, så ser det ut til at det er kirken som svikter og gir etter i møte med de andre. I motsetning til urkirken som levde med profil, identitet og et klart budskap; og vokste under tid med nettopp religionsblanding, kritikk og en rekke utfordringer,

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når pendelen ikke bare har slått voldsomt ut i den motsatte ytterlighet, men hopper villt ut fra forankringen, så burde muligens hanegal vekke noen? Men man kan lure på  hvor høyt det skal ropes før visse liberalprester og biskoper får tilbake sitt genuine kristne teologiske gehør. Om de da ikke har gjort seg helt tonedøve?

Man kan vel si at liberalteologien har opplevet en oppblomstring de siste to-tre tiårene. De registrerer det samme som oss andre; nemlig at flere ikke lenger bryr seg nevneverdig om kirken; og liberalteologene vil derfor redde kirken fra dens mulige undergang; eller skrekk og gru ikke lenger anses som relevant. Men det ser dessverre ut til at de tømmer (Jesus)barnet ut med badevannet, og vel så dét.

Å være Jesu Kristi kirke innebærer dog et betingelsesløst forvaltningsansvar og en pågående livgivende kontakt med røttene og kilden. Vi skal være i verden; det er der kirken hører hjemme. Men vi skal ikke undergrave kirkens tro og eksistensgrunnlag om vi møter motstand, kritikk eller uforstand. Her har vi bibel, bekjennelse og tradisjon som den røde tråd gjennom historien. Som vi altså er satt til å bringe videre i samfunnet som en surdeig. Men det er nettopp her den postmoderne utgaven av raus liberalteologi har satt inn sine fremstøt. Der alt er redusert til språk og symboler, der står samtidig enhver fritt til å legge det innhold man vil inn i språket. Også det teologiske, tydelig nok. I Norge har slagsiden og den avvikende kursen lenge preget hovedretningen... men ennå ikke så langt ut og bort som i Sverige?

Krefter innenfor liberalteologien i den lutherske kirken i Sverige har nemlig erkjent dette med språk og kulturenes frukter, og prioriterer derfor fritt.

HELT fritt...

Alt det som irriterer eller ikke passer i troslæren og kirkens bekjennelser lukes greit ut. Vi ser f.eks. i denne artikkelen at det nå er utarbeidet et forslag om at Gud ikke lenger skal benevnes med «Han» eller «Herren»; politiske samfunnsideologier og holdninger får forrang - også i kirken.

Biskopen i Lunds stift, Antje Jackelén, tar den like greit helt ut: «Biskop Antje Jackelén har själv profilerat sig som en förnyare av Svenska kyrkan, bl.a. genom att ta islams trosbekännelse "Allahu akbar" som sitt valspråk och framhålla att Jesus av kristna inte bör sättas högre än islams profet Muhammed.» Så spørs det om imamene og muslimene i Sverige møter kirken, de snille og velmenende liberalteologiske biskoper og teologer med samme raushet og inkludering? At kirken her legger seg så flat at andre religiøse krefter med tydelig identitet, kraft og profil fyller tomrommet ser dessverre ut til å gå liberalteologene hus forbi.

Den faste grunn og den kristne identiteten ble visst for liberalteologen i en slik grad truende i sine fordringer at man valgte seg noe annet i møte med det som kommer. Bedre da med en helt ufarlig synkretistisk tros-forening hvor oppløsning og nivellering ses på som en nødvendig og riktig konsekvens. Og dét sågar i Kristi navn.

Her er den velmenende hensikten i og for seg langt bedre enn metodene og virkemidlene: Å VILLE inkludere og akseptere de andre er en sunn holdning. Men dog ikke for enhver pris.

Omtolkninger ad hoc, tekstomgåelser og en oppfinnsom selektivitet fører til at ethvert element i kirkens trosbekjennelse og tradisjon nå blir sett på som tilfeldige tidsbestemte uttrykk som enhver har all rett til å oppheve slik det passer. Resultatet er at troen og kirken per se forvitrer, samtidig som felleskapet blir forsøkt holdt sammen med alle midler.

Det er vel liten tvil om at folkekirken har visse problemer: Flere melder seg ut; vi hører oftere om kirker med lite oppmøte og om at man faktisk skal stenge enkelte av dem. Flere undersøkelser antyder at de yngre generasjonene så vel som fler og fler i befolkning blir mer kritiske over for folkekirken. Ergo forsøker man også som DnK-teolog å løse utfordringene gjennom å speile og bekrefte signalene utenfra.

Så får vi se om vi får samme avviklende tendenser her som i Sverige.

Konsekvensen av dette utsalget og utvanningen er dog ikke at folk kommer tilbake til kirken. Som denne undersøkelsen i NRK viser, så er det kun 37% av befolkningen som tror på en gud, og paradoksalt og tragikomisk nok er like vel 71% av landets befolkning medlemmer i DnK. Og NB: Det er ikke det gudsbilde som Den norske Kirke mener å operere med som har gitt positive svar her i undersøkelsen.

Metodene har klart nok som nødvendig konsekvens at kirken råtner innenfra, intet mindre. Til gjengjeld, så vinner dog liberalteologene sympati og anerkjennelse i medieverden og på universitetene- miljøer de så gjerne vil ha bekreftelser fra: Utviklingen i kirkens indre liv og dens basis i Kristus og bekjennelsen - som medie- og universitetsfolket ikke bemerkelsesverdig ofte bryr seg det minste om - applauderes kun i den grad kirken speiler det som er allment anerkjent i nevnte miljøer. Liberalteologene anses m.a.o. kun som interessante i den grad de tar avstand fra kirkens tro, tradisjonene og dens basis.

Den berusende aksepten utenfra er m.a.o. like vel ganske så hul og innholdsløs: For de kulturradikale og flere andre har for lengst konkludert at religion per se er et forlatt stadium og tilhører tidligere kulturperioder; i det minste for den lærde og innsiktsfulle borger. Derfor, så anses alle religioner som uttrykk for subjektive variabler og dermed like uinteressante.

"Et hvert hvert modent tenkende menneske kan jo helt utmerket leve uten religion" er gjennomgangsmelodien. Derfor, så har man selvsagt heller ikke bruk for den liberale guden. Men det er kirkens posisjon og potensielle makt som er målet som skal rammes: Og dermed dens selvstendighet, den fordringer og forstyrrende tilstedeværelse. Alt dette ser ikke liberalteologen som derfor tilfreds paraderer i medienes og universitetenes applauderende søkelys med sine beste keiserlige gevanter hentet fra det liberalteologiske kostymelageret. Med fjonge harmoniserende mønstre fra det politisk korrekte flertallets verdisamling.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt