Pål Georg Nyhagen

223

Fra famlende ord utenfra, fra stjerntydere i øst, via Herodes, senere ufullkomne mennesker, enkeltsitater fra koranen, oss andre og til sannhetens Gud selv

I begynnelsen var Ordet; men våre ord har dessverre en tendens til å overdøve det. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste.

Publisert: 22. nov 2017

Min påstand er at de sitater fra koranen som er benyttet et julespill på en skole i Skien er helt kurant. (Det er dog noe annet i en Gudstjeneste; i kirken er det selvsagt de kristne hellige tekster som skal benyttes). Skolens ansvar er dog å forvalte omsorgen og inkluderingen av ALLE elevene. Dette er forøvrig også en kristen kjerneverdi. Og NB: Ihvertfall her i et julespill på en skole - hvor Guds inkarnasjon og Hans kjærlighetsfulle søk etter alle sine skapninger settes i verk som anskueliggjørende spill - skal ikke noen under skolens omsorg kjenne seg utenfor. De deltagende - uansett tro og livssyn - kan forøvrig også si nei takk til å delta; de VET alle, uansett tro, mer enn godt at julen er en kristen høytid. Julespillet er bygget på de kristne premissene. Alle...

Og her er altså inkludering og omsorg også noen av fruktene. De tekster som er oppgitt i mediene fra koranen i julespillet bryter dog ikke grunnleggende med kristen troslære. De peker på Herren i nettopp en kristen kontekst, om enn prøvende og famlende utenfra. Men de peker i et julespill som markerer Guds hellige ankomst. Det er denne hendelsen som faktisk styrer. Ikke omvendt; menneskenes famlende ord i forkant. Også de østerlandske stjernetyderne, "de tre vise menn" pekte på Herren; de kom fra helt andre trostradisjoner. De er like vel i høyeste grad med i skoler og kirker. Og av alle, nettopp tyrannen Herodes (!), var den som viste de tre nevnte menn rette veien til Betlehem og fødselsmysteriet. De var dog vise nok til å følge Herrens hint om å rømme hjem fra Betlehem pga Herodes´ vrede og forestående massakre.

Gud benytter visst de Han vil; når det er Kristus og evangeliet som er fokuset. Uten å oppheve verken læren eller evangeliet som sådan. Samtidig er nettopp alle de involverte en understrekning av at Jesu ankomst er for alle Herrens elskede skapninger. Vil de deltagende få noen glimt av kirkens budskap i et julespill, så kan man sågar risikere at den Hellige Ånd bidrar på hemmelighetsfullt vis. For ALLE de tilstedeværende. Vår tro fordrer også tro og tillit til at Gud selv har oversikten. 

Vi gjør stort sett alle som folk på Jesu tid og retter blikket fremover til Kristi komme, mens vi hviler i hverdagens trygge rammer. Vi venter: Til at kjærligheten, rettferdigheten, fred og sannhet endelig skal rå. En gang der fremme...

Og så kommer Gud med sitt overraskende, forstyrrende og uventede, I DAG! Nå skal ordet oppfylles; dvs virkeliggjøres, realiseres. Så kommer en Kristus som ikke samsvarer med noens forventninger. Og fordrer sågar oss til å være Hans hender i en utrygg verden preget av kulde, adskillelse, ulikheter og eksludering. Det ender nesten med at også vi forsøker å dytte Ham "ut for stupet" av vår aksepteringshorisont da "wake-up-kallet" blir for nærgående, i hvert fall utenfor vår komfortsone? (Jfr fortellingen om synagogebesøket i Nazareth) . Også vi gjør som dem som ble forstyrret av Jesu radikalitet og annerledeshet: Intet er vel mer forargende enn evangeliets evige vekkende radikale  og inkluderende NÅ; som avskjærer fortidens trygge distanse og lager kluss i våre ordnede teologiske tankebygninger og gjør dermed fremtidens drømmer og planer nærmest likegyldige; og nået utrygt. Den Hellige Ånd blåser visst dit den vil...

Det er den mette som alltid synes at den sultende maser litt for mye om mat. Det er den med alt på sitt tørre som ser med rynkede øyenbryn og kritiske blikk på den ustelte som forsøksvis kommer inn i det gode selskap. Men: Ordet skjærer igjennom og sier hva som gjelder NÅ.

Og vi?

Vi får alle som en livet som (opp)gave. Ikke fordi vi verken er spesielt gode, fromme eller velstelte. Men fordi vi er elsket. Guds ansikt og blikk ser alltid først sitt eget segl i alles hjerter; og deler sjeldent våre målestokker. Videre har Gud så stor tro på medmennesket at Han overlater til oss med overflod til å være Guds givende hender til de sultende og trengende. Kristen tro betyr verken virkelighetsflukt, engstelig tilbaketrukken venting på Herren selv eller at vi skal fornekte jorden - i påvente av endelig å komme til himmelen. Men det betyr det helt motsatte: At himmelen har rørt jorden, at Gud ble menneske og lot seg føde i fattigdom og i de velståendes avvisning. Barnet i krybben ble umiddelbart møtt med omverdenens nådeløse likegyldighet. Og vi vet alle om noen som har det delte hjerte. Kristus vet det... om oss alle.

Men Han møter den som er villig til å åpne seg. Mennesket har dessverre derimot en usunn tendens til kun å åpne seg for det det allerede forstår. Til så og si bare å ville forstå det vi allerede forstår; vi preges så alt for lett av vanetenkning og søker trygheten der. Men: En Gud som bare bor i en stemning, i et tankesystem, et sinn, har uansett aldri hatt en virkelighet. Han som var og er Ordet bor midt iblant oss; Han er nærmere oss selv enn det vi selv er. Men våre ord har dessverre en tendens til å overdøve eller tildekke Ham.

Dog kan det å gi slipp på det velkjente nettopp åpne for en større virkelighet - og mennesket mer enn aner seg elsket og del av et støre hellig hele. Disippelen Peter foreslo at de skulle bli værende der oppe på forklarelsens berg Tabor - der hvor de gode og bekreftende religiøse erfaringer gjorde alt så skjønt, vakkert og sant; men Jesus avviste det tvert og gikk ned. Til de andre, inn i den utfordrende hverdagen igjen. Det første som møtte dem var trengende mennesker, sultne og fortvilede... og et sykt barn som hadde behov for hjelp.

De gode erfaringer kan komme, og de forlater oss igjen. Slik er det; og slik må det være. Engler kan av enkelte anes som besøkende; men de kommer... og lar oss være alene...  igjen. Ganske enkelt for det er her vi hører hjemme, sammen med de andre - i denne verden som er full av smerte og elendighet, så vel som av medmennesker som erfarer overskudd og glede. Men vi er bundet sammen i skyld og ansvar. Og dog er nettopp denne virkeligheten god nok; den var god nok for Kristus. Grundtvig skriver at det er ikke englene vi skal fokusere om; men deres budskap. Det er ikke englene som vekker mennesket, det er ikke englene som løfter - men deres budskap, og det de peker på. Og til... Nemlig til

-Kristus selv:

Jesus som ble født utenfor de tilfredses fellesskap og deres koselige trygge hjemmeidyll,  Han som døde utenfor det gode selkap, i utenforskapet. Han var og er alltid underveis blant alle dem som var og er  uten noen form for idyll. Og den som vil følge Ham må også forberede seg på en livsvei med uro og usikkerhet: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» Han valgte så plassen som den fattigste og usleste av oss alle. Nettopp derfor finnes ingen som er utenfor, noen "overflødige". Dvs Jesus var alltid der hvor vi med Ham i vårt hjerte skulle ha vært.

Han kom til sine egne; som valgte å ikke å ta imot Ham.

Men Han kom like vel.

Jesu fødsel, korsfestelsen og oppstandelsen er ikke fortid, like lite som pinsehendelsen. Men bidrar uavbrudt til å vekke mennesket, til å levendegjøre menneskets nåtid. Hvilket innebærer det levende og våkne blikket for den som intet har. Angelus Silesius: "Ble Gud i Betlehem ti tusen ganger født, men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt."

Det sette er alltid avhengig av øynene som ser. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste. Ser man da med Kristus i hjertet det samme som det den selvtilfredse og rasjonaliserende rike mann ser? Eller er vi som de bedrevitende og skyver sannheten fra oss? Dytter vi en annen bort, holder vi en annen utenfor, kan det hende at vi også holder Jesus selv utenfor... dytter Ham bort; fordi Han holder fast i sin skapnings hjerte.

Der det er overtro, vranglære og ateisme, der det forlanges bevis for tro, der forlanges underet først; så skal man kanskje tro. Men med Kristus er det helt omvendt: I kristentroen må man begynne med troen, så kommer underet etter. Dog blir den intellektuelle vei alene det å kjøre seg helt fast; som Goethe skrev: "En falsk lære lar seg ikke motbevise, fordi den bygger på forestillingen om at det falske er sant." 

Navnet "Betlehem" betyr faktisk "brød-hjem". Og Kristus er livets brød... Det er kun det brudte brød som kan mette alle: Brød er benådning, brød er liv, brød er gave, brød er under. Den som ser med troens øyne ser Guds nærhet i det tilfeldige og dagligdagse - i nettopp det som ikke er ekstraordinært, der den ikke-troende ikke ser annet enn det tilvante, banale, selvfølgelige og kjente. Fordi den troende erkjenner livet som gave, som under men også som forpliktelse, livet selv er dermed ekstraordinært nok. Og oppfordringen er at det finnes ikke mer;

-fordi det som er - er tilstrekkelig, selv om det finnes både nyheter og hemmeligheter bak alle de kjente bilder av verden hvor vanetenkning og vanepersepsjon lar det statiske vinne frem på bekostning av det dynamiske, igjen og igjen.

Livet skal brukes i tillit til den som ga oss livsgaven og som igjen rekker oss alt det vi har blitt blinde for - fordi det er så masse av det. Vel og merke: Hos oss.

Det er ikke mangel på  mat, mangel på undere som gjør at tusener dør av sult og underernæring. Det er mangel på medmennesker som vil la Guds vilje skje: nemlig la sine hender bli Guds ustrakte hender.

Jesus er sann Gud; Han er Guds sønn. Han viste det ikke gjennom å trylle frem undere alle vegne, eller gjennom at Hans disipler gjorde dette. Han viste det gjennom å være det eneste sanne menneske. Hans invitasjon viser at det finnes ingen tilskuerplasser; kun en scene: En arena vi ikke kan annet enn å delta bevisst og våkent på. Kristus frir oss ikke fra å være den vi er - der vi er, men til å reise oss og våge å være i vorden: Bli den vi egentlig er, paradoksalt nok. Den hverdagen vi allerede er en del av vil Han ikke befri oss fra, men gi impulser og fordringer til å gå inn i den.

Og i Kristi forunderlige verden er kun det knuste hjertet helt. I Hans tjeneste er det kun de sårede krigere som duger: Kjærlighet og frihet kan man kun stri for med våpnene som er nettopp kjærlighet og frihet; ergo fordres mot og utholdenhet. Som det også er rom for pauser og ettertanke. Rytmen er vesentlig; inn- og utpust, hjertets puls, dag-natt, etc. Ora et labora… Martin Buber forteller i en av de jødiske fortellinger om en gammel rabbiner som spør sine elever i talmud: "Hvordan kan man avgjøre når natten er omme og dagen begynner?" Og han fikk mange svar. Men rabbineren svarte: "Nei; den timen som bli til dag er det øyeblikk da du kan se inn i et menneskes ansikt og få  øye på din bror eller søster i det. Inntil da er natten stadig over oss."

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere