Verdidebatt

For jeg var ­fremmed, ­og dere tok imot meg

Unge afghanske asylsøkere sendes tilbake. Jeg fortviler. For jeg har selv vært der.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

NORGE HAR TATT en politisk avgjørelse om å sende tilbake unge afghanske asylsøkere. Måten denne­ avgjørelsen er blitt forklart på, fikk meg til å huske fra den gangen jeg selv søkte om asyl og ble avvist for 43 år siden.

Ett år etter at min far hadde blitt arrestert og dømt til fengsel av det brutale militærdiktaturet i Chile, prøvde jeg å komme meg over grensen til Peru. Jeg var nervøs, men hadde flaks, jeg ble ikke spurt om så mye ved grense-­kontrollen. Jeg fant folk som hadde kjent til min far og fikk lov til å bo hos dem i noen dager. Noen fortalte at jeg kunne gå til kirken og snakke med biskopen. Jeg dro og fortalte ham om min far; at jeg ikke hadde noen å ta vare på meg, at jeg bodde så og si fra hånd til munn og at jeg var fjorten år gammel.

Den som virkelig lider. Svaret jeg fikk av biskopen likner det som blir sagt nå om unge asylsøkere fra krigsherjede Afghanistan. Biskopen sa: «Den som virkelig lider, er din far. Du er en ung mann og du kan greie deg selv. Det er ikke mye vi kan gjøre for deg her.» Jeg var riktignok veldig ung og visste ikke hva jeg hadde rett til, men jeg husker at jeg ble nummen, kroppen min ble tung og en dyp sorg overveldet meg, men jeg karret meg opp, sa et behersket farvel og gikk.

Jeg hadde gått over tiden jeg hadde lov til å være i Peru og jeg oppsøkte politiet for å forklare det som hadde skjedd. De var høflige og fortalte at jeg måtte geleides ut av landet, men de skulle ikke forby meg fra å komme tilbake. Jeg takket og fulgte med dem til deres grensekontroll og der ble jeg satt av.

40 år å reparere. Det som skjedde etterpå har tatt meg over førti år å reparere, og jeg tror jeg ikke er helt ferdig ennå. Jeg har levd et godt liv men minnene er der. Tilbake i Chile måtte jeg gjenoppta det livet som jeg hadde etter at min far ble fengslet. Jeg hadde ikke noe hjem og jeg visste ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle spise.

Av og til fikk jeg hjelp av gode mennesker og det gjorde godt, men jeg var en belastning, en ekstra munn å mette og jeg gikk videre etter en kort stund. Av og til sov jeg på bakken, eller i et elveleie. Jeg spiste når jeg kunne og vasket meg i elven. Jeg ble utsatt for seksuelle trusler og var redd og bekymret. Jeg hadde mareritt og våknet ofte med et skrik.

Håpet spiret frem. Jeg bekymret meg også for min far, som trengte meg og som trengte sin frihet. Forløperen til IOM (International organization for migration) presenterte min fars skjebne for den norske ambassadøren, og ambassadør Frode Nilsen dro selv til den lille ørkenbyen der min far ble holdt og intervjuet ham.

Frode Nilsen mente vi begge kunne komme til Norge. Prosessen for frigivelsen av min far ble satt i gang. Månedene gikk og gradvis ble håpet om Norge noe tydeligere for min far og meg. I mellomtiden fortsatte jeg alene med å overleve så godt som jeg kunne. Jeg tok småjobber, bodde her og der, spiste av og til, fikk klær i gaver, skoene var for små og full av hull, ydmykelsene var mange.

To år etter at jeg hadde prøvd å få asyl i Peru og blitt sendt tilbake,­ ble min far satt fri på flyplassen i Santiago og vi dro til Norge.

Friheten og roen i ­Norge gjorde godt og jeg merket det raskt. To uker etter at jeg kom til Norge sluttet jeg å stamme.

Arrene er der fremdeles. Marerittene tok det lenger tid å bli kvitt, arrene sitter der fremdeles og jeg kan se dem hver dag, 43 år etter jeg ble et enslig, hjemløst, mindreårig fordrevet barn. Og jo da, jeg husker biskopens ord, på samme måte som jeg vet at om noen år kommer vi til å huske at Norge stengte døren til ungdom som hadde mareritt om forferdelige overgrep og vi lot dem gå tilbake til den volden.

Hva ville ambassadør Frode Nilsen ha gjort i dag?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt