Du skal ikke velge og vrake?

I debatten om fortellingen om vannflommen skriver Eiliv Andreas Larssen i Vårt Land 15.11.2017:

"Å kontrastere den nidkjære Gud og Jesus holder ikke teologifaglig mål. Vi må og vi skal ikke velge mellom slike gudsbilder. Det vi derimot skal gjøre er å gå noen skritt tilbake i ydmykhet og i lydighet også over for det vi ikke skjønner. Det er ikke min fornuft som skal avgjøre hva jeg vil holde for sant; det jeg skal er å holde fast på alle sider ved Bibelens vitnesbyrd om den hellige Gud, også de vi ikke forstår. Hvordan han kan være både nidkjær og kjærlig hører til disse ubegripelige spørsmål."

Luther skrev en gang noe liknende om hans problem med gudsbilder i kontrast: 
"Dette er det ypperste form for tro – å tro at Gud er nådig når han frelser så få og fordømmer så mange og å tro at han er rettferdig når han ved sin egen vilje gjør oss fordømte av nødvendighet slik at han framstår, i følge Erasmus, som han finner glede i de fortaptes lidelse og fortjener å bli hatet mer enn å bli elsket. Hvis jeg kunne forstå hvordan en slik Gud kan være nådig og barmhjertig når han viser så mye vrede og hardhet, ville det ikke være behov for tro." (Luther, Bondage of the Will, 62 oversatt av Sigve Tonstad)

Problemet med slike utsagn (både Luthers og Larssens er at ordet "kjærlighet" ikke lenger betyr kjærlig  og vi får ikke en gang lov til å ta inn over oss den kognitive dissonansen. "Det er et mysterium". Men med dette forsvinner også muligeten til å forkynne troverdig om Guds kjærlighet.

Om jeg skulle si til min datter at jeg elsker henne over alt på jord og at om hun ikke vil elske meg tilbake så vil jeg helle bensin over henne å tenne på, da er jeg ikke kjærlig OG nidkjær. Jeg er ikke kjærlig i det hele tatt. Ingen mystikk kan redde meg.

Det er ikke hensiktsmessig og la kontrastene mellom gudsbildene i Bibelen rive i stykker Guds kjærlighet og så gjemme seg bak at det er et mysterium. Det gir ikke en troverdig formidling av Guds kjærlighet. (Luther-sitatet viser ellers at problemstilling ikke akkurat er ny).

På den annen side finner jeg i Det nye testamentet et mandat til å la gudsbildet som åpenbares i Jesus overstyre andre gudsbilder.

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn,  han har vist oss hvem han er (Joh 1,18). Moses hadde altså ikke vist oss hvem Gud er. Ingen utenom Jesus.

Og de andre evangeliene plasserer Jesus på et høyt fjell sammen med Moses og Elias som begge hadde møtt Gud på høye fjell. Etter litt tid sammen med Jesus bare forsvinner «Moses og profetene» og stemmen fra himmelen ber oss høre sønnen fra nå av. Det er vanskelig å ikke se i denne teksten at åpenbaringen i Jesus gis forrang over tidligere åpenbaring.

Hebreerbrevet sier: "Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene.  Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.  HAN er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og HAN bærer alt ved SITT mektige ord" (Hebr 1,1-3 Min uthevning).

Og Johannes igjen: "Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet" (Joh 1,14).

Jeg vet ikke hva Eiliv Andreas Larssen mener med å holde «teologifaglig mål». Men jeg mener at disse tekstene fra NT nettopp inviterer til å sette Jesus opp som en kontrast til de mørkeste fortellingene i Det gamle testamente. «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere».