Ateisme og humanisme

Vårt Land-artikkelen «Det som kommer etterpå» av Håvard Nyhus 14.11. er et viktig innspill om et nytt og mer relevant forhold mellom frontene i livssynsdebatten. (På nettet samme dag med tittel «Etter oppbruddet») Med den oppmerksomhet ateismen nå får, er det på sin plass å minne «partene» om - og fremheve - at ateisme ikke er identisk med livssynet humanisme. Ateisme i seg selv kan knyttes til verdier og holdninger som kan stå like fjernt fra våre felles humane idealer som fanatisme og diktatur. Det er likevel naturlig å spørre om det økende "frafall" fra gudstro som den såkalte ny-ateismen bidrar til, også vil føre til selvstendige og tidsrelevante etiske valg? Kan ateisme-bølgen være en forløper til en positiv verdiorientering på et rasjonelt, empatisk og sekulært grunnlag? Jeg tror det. Etter mitt mangeårige samarbeid på flere kontinenter med ateister, fritenkere og rasjonalister o.a., er min erfaring at bevisshetsnivået og ansvarsfølelsen øker hos disse når de forlater templer, moskeer og kirker. De ønsker å vise at de står for menneskerettigheter, likeverd - og en positiv etikk for øvrig, selv om dette engasjement bryter med sentrale elementer i lokal religion og kultur. Med andre og gjentatte ord: ateisme er IKKE identisk med humanisme, men kan være et skritt på veien.
Og i visse deler av verden er denne problemstillingen enda viktigere enn i vårt eget land, noe som kan/bør aktualisere både nyateismen og gammelateismen i årene som kommer.

Ps. En redigert versjon av dette innlegget står også på trykk i dagens Vårt Land. En noe kortere versjon er også brukt som kommentar  her til Nyhus’ innlegg.