Verdidebatt

Samvittighet kontra barmhjertighet

Pater Hallvard Thomas Hole vender det døve øret til.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I SITT SVAR den 2/11 på min kritikk av Den katolske kirkes forbud mot prevensjon, vender pater Hallvard Thomas Hole det døve øret til. I stedet for å ta lidelsene dette forbudet medfører for kvinner over hele verden inn over seg, vender han en anklagende pekefinger mot meg og erklærer at jeg «reduserer debatten til å handle om selvbestemt abort … for å slippe en reell debatt om legers samvittighetsfrihet». Dette kaller han mitt «vikarierende motiv», et poeng fra overskriften på mitt innlegg. Overskriften var avisens; min var opprinnelig «Om spiral og samvittighetens røst», som jeg mente var en grei merkelapp på min problemstilling. La meg være tydeligere.

Mitt tema var prevensjon, og jeg reagerer sterkt på at Hole definerer bruk av spiral som selvbestemt abort. Jeg kan ikke forstå ham annerledes, og selv om han mener å ha sitt på det tørre fordi spiralen kan hindre et eventuelt befruktet egg i å feste seg, er det hårreisende å sidestille bruken av et prevensjonsmiddel med abort av et foster. Hensikten er åpenbart å gjøre bruk av spiral så belastende som mulig. Men ser ikke presten at han dermed legger et formidabelt press på samvittigheten til katolske kvinner, og i særdeleshet katolske leger? Hvor fri er egentlig den samvittighetsfriheten han lovpriser i sitt forsvar for dr. Jachimowicz når kirken hamrer inn i sine troende at kunstig prevensjon er synd og fører til fortapelse? Når man indoktrineres fra ungdommen av, blir budskapet uvegerlig internalisert, og katolske ektepar har like til det siste slitt med å følge kirkens anvisninger for barnebegrensning, som i mange tilfeller har vist seg ubrukelige.

Man spør seg: Hvordan er det mulig for en prest og altså en hel kirke å ha en så rørende omsorg for et egg som kanskje inneholder en gryende spire til liv, men er helt uten bevissthet og følelser, og samtidig vise seg blottet for medfølelse med kvinner som sliter seg helseløse og ofte dør av sine altfor mange svangerskap? Men om ikke tilstandene i Guatemala berørte pater Hole, finnes det mer nærliggende eksempler på den uheldige virkningen av den «naturlige» familieplanlegningen – som er den eneste kirken aksepterer. I boken Catholic Women Speak fra 2015 kan han finne triste vitnesbyrd om hvilken påkjenning det har vært på ekteskapet å skulle forholde seg til de usikre metodene kirken tillater. Men tidene skifter. I Frankrike vitset man før i tiden om «les bébés Ogino», dvs. barn som var resultat av kirkens anbefalte rytmemetode. I sekstiårene var de mange, i dag vel ganske få, og godt er det.

Når kirkens forbud mot prevensjon stammer fra kirkefedrenes tid, kan man forstå at det ikke er gjort i en håndvending å oppheve det, selv om tiden er overmoden. Men når kirken i dag er så ute av takt med sin tid, må man spørre seg om det ikke bunner i frykt for at kirkens autoritet vil svekkes om den går tilbake på noe den har forkynt gjennom det meste av sin eksistens, snarere enn dens ærefrykt for livet.

En uttalelse av pave Paul VI, som jo bærer et tungt ansvar for dagens ulykkelige situasjon med encyklikaen Humanae vitae, bekrefter dette i en uttalelse gjengitt i boken Frans blant ulvene av Marco Politi, som nylig er utkommet på norsk: «Å bremse for en større åpenhet er først og fremst noe en solid andel av det geistlige hierarkiet har sørget for, med sin frykt for brått å skulle velte en lære som har vært holdt i hevd i århundrer. Dette er faktisk den uttalte holdningen til Paul VI i en betroelse til den franske filosofen Jean Guitton angående læren om prevensjonsmidler: 'En lemping på loven ville ha ført til at moralen ble satt på prøve igjen, og ikke minst vist kirkens feilbarlighet.'» (min uthevelse)

Denne holdningen til læreembetet hvor hensynet til kirken selv går foran omsorgen for de troende, det Politi kaller «kuriens selvtilstrekkelighet», har skapt en dyp kløft mellom kirke og legfolk i flere sentrale spørsmål. En internasjonal spørreundersøkelse som ble foretatt på pave Frans’ initiativ i forkant av familiesynoden i 2014, viste en «enorm avstand mellom kirkens lære og katolikkers livsstil». Og videre: «Prevensjon, skilsmisse og svangerskapsavbrudd utgjør de punktene som tydeligst viser hvordan de troendes oppfatning så vel som atferd i nesten et halvt århundre har skilt lag med geistlighetens.»

Til neste år er det faktisk et halvt århundre siden Humanae vitae splittet katolikkene. Skal det markeres eller forbigås i stillhet? Det beste kirken kunne gjøre for sin egen og sine troendes skyld er å gå tilbake på encyklikaens budskap og offisielt overlate spørsmålet om prevensjon til den enkelte. Da først ville samvittigheten settes fri i egentlig forstand, og barmhjertigheten kunne råde. Det er på høy tid. Som Frans sa til kardinalene få dager før han ble valgt: «Jeg har inntrykk av at Jesus har vært lukket inne i kirken og banker på for å komme ut.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt