Kommentator
Sofie Braut
Stadig vekk ser eg teologar som på velmeint vis skal redda oss frå å måtta tru på Gud i Det gamle testamentet.
Som barn fann eg raskt vegen til den eventyrlege litteraturen. Lite overgjekk opplevinga då det ein dag demra for meg at eventyra eg elska henta sanninga si frå den største forteljinga av dei alle.
Michael Endes briljante Den uendelige historie, Maria Gripes underfundige forteljingar, C. S. Lewis' fantastiske reiser, Lewis Carrolls vittige klassikarar og Tormod Haugens magiske realisme var berre nokre av bøkene eg forelska meg i som liten. Der det var ei forteljing, var det ein fristad. Som for mange andre vart litteraturen som eit velsigna takvindauge i det vesle livet mitt.
Den aller største
Å bli kristen var å koma inn borti den aller største forteljinga, den som bind menneske til Gud og som tolkar tilveret inn i ein vidare, og sannare, samanheng. Mange meiner at sanninga har gått av moten. Men er også det å sjå etter dei store samanhengane ein kunst som er under avvikling for tida?
På eit enkelt nivå kan vi seia at til dømes Twitters krav om det kortfatta og poengterte har som biverknad at det fort vert vanedannande. Evna vår til å handtera dei lange linjene vert utfordra. Det skal stadig mindre til for å bli oppfatta som omstendeleg og langtekkeleg. Dersom vi kjem til å tru, slik det heiter i reklamen, at «det enkle er ofte det beste» kan fort det enkle bli det einaste alternativet. Vi orkar rett og slett ikkje dei lange svara, når dei korte er handterbare og fyndige.
Oppsmuldring
Dette er naturlegvis ikkje ei oppsmuldring som sosiale media er eineleverandør av. For årevis sidan, då eg var historiestudent ved Universitetet i Bergen, lytta eg til førelesingar som bryskt slo fast at tida var forbi for kollektive prosjekt og store forteljingar. For meg som kristen var dette provoserande. Kan ein liksom berre avskaffa noko av det djupaste i mennesket: lengten etter dei store samanhengane? Uhøyrt, naturlegvis, og like arrogant som å vedta at vi ikkje har estetiske behov.
Som kristne er evna til å sjå etter samanhengar i Bibelen og samanhengar mellom Bibelens tekstar og det livet vi lever heilt sentralt. Det personlege møtet med tekstane endrar oss, slik at det nye livet kan etablerast og utviklast.
Teologien som fag er dermed på sitt mest tragiske når det undergrev samanhengane mellom dei ulike delane av Bibelen. Det vert parodisk når ein med snusfornuft og moderne briller sjaltar ut «ein gammaltestamentleg Gud» som ein liksom ikkje lenger treng å forholda seg til, mens den nytestamentlege Jesus står att som den som under tvil kan aksepterast. Det er som om visse deler av den dominerande teologien gjer det mange gode lærarar elles prøver å unngå: nemleg å overforklara tekstar på ein måte som tappar dei for kraft og mysterium.
Forankringa og heilskapen
Ta eit aktuelt døme frå debatten knytt til Svein Tindbergs nye barnebibel. Når fagteologen, i dette tilfellet Elisabeth Tveito Johnsen, skal leia oss lekfolk til den rette forståinga av historia om Noah, verkar det som om vi frå fagleg hald skal fristillast frå å måtta tru på «den guden vi treffer i fortellingen om Noah» (VL 26. 10.).
Men vent litt. Kva Gud er det så vi skal be til og tru på, Johnsen? Når den store forteljinga går frå kvarandre på midten, forsvinn forankringa og heilskapen som presenterer oss for den treeinige Gud.
Stadig vekk ser eg teologar på liknande velmeint og pedagogisk vis skal redda oss frå å måtta tru på Gud i Det gamle testamentet. Jesus, derimot, hentar all sin legitimitet, identitet og autoritet frå nettopp den heilt nære relasjonen til gamaltestamentets Gud. Derfor vert det ubegripeleg korleis fagteologen kan formidla eit så lite integrert Gudsbilete at «guden i fortellingen om Noah» vert ein gud med liten g som kristne fritt kan velja vekk.
Så eg framfører eit lite hjartesukk: denne teologien verkar så oppstykka. Det er tid for å ta vare på dei verkeleg store forteljingane.
Den Far Jesus nevner er den som ved Guds vilje ble reist opp og som åpenbarte seg ved himmelrikets daggry her på jorden. Det er den samme som Jesaja tilkjennega som Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste.
Jesus ga eksemplet å følge i Sønnens gjerninger og tilnærming slik at Gudstroene skulle kjenne og ta imot Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet. Gud er Den hvis forgård er det nærmeste vi kan oppnå å komme. Gud er uendelig høyt hevet over menneskelige utilstrekkeligheter som å fantasere om tilkjennegivelse ved kjønn.
Med vennlig hilsen Svein-Ole
Både Gamle og Nye testamentet er samlinger av vandrehistorier gjennom tidene. Vi finner dem igjen i andre skrifter skrevet inn i myter , mytologier, levende og døde religioner fra den samme tiden. Vi finner igjen "'Abrams 7 Guder" og Abrahams ene Gud mange steder i GT - bare en av de 7 hadde Abraham en avtale med - Jesus snakker i NT om en av de andre 7 Abram gudene. Vannguden i Noa historien er den samme som Moses delte havet med og Johannes døpte til - kall han gjerne IO eller Iohannes - som vannguden ofte heter i datidens mange religioner. Det at vi nå har de meste av disse gamle dokumentene tilgjengelig online - gjør at vi må må ha en sterk tro for å være bokstavkristen. Det å kun lese bibelen - bokstav for bokstav - og ikke historie for historie - er som å sitte i et bibliotek å kun lese en bok - om og om igjen. Gud har gitt oss mange nye glimt inn i fortidens tanker og historier - vi bør tillate oss å lære litt av.
Jeg liker heller å se at Gud er Gud selv om alle religionene er døde. Våre tros - tipp-tipp-^10*oldefedre var villige til å død for sin variant av tro. Hva mistet vi på veien. Gud er så mye større en vi aner. Vi må ikke sette begrensinger hverandres uttrykksformer for tro -men finne glede i å finne litt av Gud i alle.
Det å låse seg fast i en årgang av en lærersetning er dødelig for den meningheten. Meninger dør med mennesker - neste generasjon har sine egne meninger og Gud fornyes inn i et nytt samfunnsbildet - i neste menighetsstruktur. Slik vokser kristendommens uttrykksformer og overlever de fleste av oss.
Familie gudene var populære rundt hele Romerriket. En Gud som kunne erstatte de eksisterende treenige Gudene var nødvendig. Kristendommen ikke bare erstattet Gude designen, men over tok mye av de eksisterende kirkene og symbolene til gjenbruk. F.eks Madonna med barnet og Maria dyrkelsen kommer fra to forskjellige religoner - men er smeltet til sammen i samme personer. Så på denne måten kjente man seg gjen i kristendommen fra sine "hedenske" tanker.. Selv den treenige Hinduistiske guden "Brahma, Vishnu, Shiva" kan enkelt være opprinnelsen til den treenige Guden vi snakker om i moderne Kristendom.
Nei, her ble det mye vanskelig språk og sammenblanding av hvem som er hvem. Versene fra Jesaja 9,6 er Sønnen, det står tydelig!
Jeg forstår at teksten min kan være vanskelig, men så er den jo kort. Da har du mulighet til å lese den mange ganger med et åpent sinn. Jeg kunne ha skrevet mer klargjørende, men da sporer motstanden fullstendig av. Hos Matteus 10:34 står det:
Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.
Det betyr at tiden for Fredsfyrstens komme enda skulle drøye i mange hundre år etter Jesu tid.
Ellers er det å skrive at Sønn er ikke blant de navn han var gitt, men: Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste.
Med vennlig hilsen Svein-Ole
Da siterer jeg Jesaja 9,6 her som er juleevangeliet i Jesaja og en klar Messiasprofeti:
6 For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.
Jeg vet ikke hvem andre du mener som skulle være Fredsfyrsten mange hundre år etter Jesus, og du viser heller ikke det med noe skriftsted, men det blir vel utenfor denne tråden.
Det var da et underlig spørsmål i overskriften i #197?
Og jeg fant ikke så mye annet svar enn en lang kritisk utlegning om hvordan treenigheten ble innført. Man må gjerne være så kritisk til den prosessen som man vil, men det var da Jesus selv som begynte å omtale Gud som Far og Faderen, og så omtalte han samtidig Sønnen. Dette brukte apostlene videre, spesielt Johannes. Og Faderen er den samme som jødenes Abraham, Isak og Jakobsen Gud!
Den Jødiske Guden i gamle testamentet - har sine opphav - enda lengre tilbake...
Mange velger å tro på noen av de vestsemittiske gudene i fortidens gudeverden: ( 2450 fvt) som hette::
Dagan(fruktbarhet), Hadda (Værgud) , El Shaddai (skaper) , Jehova (krig) , Baal (fruktbarhet) , Yammu (den elskede) , Tiamat(/tehom : Saltvannsgud),
Mot (Dødsguden), Anat (/Amat: Gud moder) , Astarte ( Baals ansikt/fertilitet).
Inn i Bibelen kommer en Abram fra dette området. Abram tok med seg troen på "Fedrenes guder" - El Shaddai (skaperguden) og Jehova (Krigsguden) og Tehom (saltvannsgud) , Mot (dødsguden) fra Ur i Kaldea.
Guden El Shaddai velger seg ut Abrahams barn til sitt folk. ( 1.Mos 17 )
Guden El Shaddai treffer vi bare igjen i Jobs bok og NT.
Guden Tehom treffer vi igjen i skapesberetningen, Noah historien og når Moses deler havet og muligens Johannes i NT.
Guden Mot treffer vi igjen som den personifiserte død i ( Dødsguden i Jes 9:21 , Hos 13:14 )
Guden i Mose-budene begrenser tilbedelsen til kun Jehova (krigsguden) , ikke El Shaddai, Mot, Tehom eller noen andre.
Menneske-sønnen Jesus tar over og får all makt fra skaperen El Shaddai
på samme måte som Baal tar over for El Shaddai hos andre nabofolket -kananittene.
Men tross for dette utvidende Gudebildet har kristendommen valgt seg en helt annen type Gud - en treenig - som godt kan ha opphav i hinduismen -"Brahma, Vishnu, Shiva" - eller i "Faraoenes" tro med Isis / Horus / Seb . ( IHS - nattverdoblatenes Gud / krigsguden til Konstantin den store som satte sammen NT.).
Jeg ser at du har studert og ramser opp mange gudebilder og plasserer disse inn som opphav til "Den Jødiske Guden". Jeg vet ikke hvilken historisk oversikt over forskjellige gudebilder jødene hadde på Jesu tid, men i de samtalene Jesus hadde med både de skriftlærde og folket får vi ikke inntrykk av at de snakket forbi hverandre om hvem Gud var. For Jesus og jødene var dette fedrenes Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud!
Jeg fatter ikke hvordan og hvorfor du trekker inn andre gudebilder og opphav for kristendommen og at de kristne har valgt seg en "en helt annen type Gud"? Den som tror på Jesus som sin frelser har valgt å tro på det Jesus sa om seg selv som Sønnen og Jeg og Far er ett (Joh. 10,30). Dette trodde disiplene, dette trodde den første menighet og det samme tror vi i dag, 2000 år etter. Må det gjøres så mye vanskeligere?
Jeg skjønner at det kan være en viss bakgrunn for å oppfatte "Herren " som en krigsgud i Det gamle testamente (særlig i litteraturen om landnåmet) Dette er fremmede tanker for meg. Da tempelet skulle bygges, ville ikke Gud at det skulle bygges av en kriger. Gud ville ikke begrense seg selv til å være en spesialgud for ett enkelt tema.
Det var da et underlig spørsmål i overskriften i #197?
Og jeg fant ikke så mye annet svar enn en lang kritisk utlegning om hvordan treenigheten ble innført. Man må gjerne være så kritisk til den prosessen som man vil, men det var da Jesus selv som begynte å omtale Gud som Far og Faderen, og så omtalte han samtidig Sønnen. Dette brukte apostlene videre, spesielt Johannes. Og Faderen er den samme som jødenes Abraham, Isak og Jakobsen Gud!
Nei, - og joda!
Faderen og sønnen er ikke samme person, slik treenighetsdogmet er definert.
Abrahams, Isak og Jakobs Gud er Alfa og Omega og hvem er det?
"12 Se, jeg kommer snart, og min lønn er med mig, til å gi enhver igjen efter som hans gjerning er. 13
Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste. 14
Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennem portene komme inn i staden. 15
Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og manndraperne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn. 16
Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne."
Så jødenes Gud, Israels Gud er Jehova og Jehova er Jesus Kristus.
" Han kom til sine egne, og de kjente Ham ikke" - hvorfor? De befant seg i et åndelig mørke, og de tok livet av Ham.
Så alle som tror på den sanne Gud tror på sin Fader i himmelen, men det er Jesus Kristus, Sønnen, Jehova som fører oss frem for Faderens trone.
Det er Sønnen, Jesus/Jehova vi har "sett" i skriftene. Den eneste gangen Faderen er blitt sett/hørt er når Han presenterer Sønnen.
"5 Mens han ennu talte, se, da kom det en lysende sky og overskygget dem, og se, det kom en røst ut av skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham!"
Da siterer jeg Jesaja 9,6 her som er juleevangeliet i Jesaja og en klar Messiasprofeti:
6 For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.
Jeg vet ikke hvem andre du mener som skulle være Fredsfyrsten mange hundre år etter Jesus, og du viser heller ikke det med noe skriftsted, men det blir vel utenfor denne tråden.
Støtter deg her. Fredsfyrsten er Jesus.
Treenighetsdogmet slik det ble definert var et forsøk på å samle troende under Keiserens flagg. Personlig mener jeg at når det skjedde kom det frafallet som Paulus profeterte.
" 3 La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, "
Da ble identiteten til den sanne Gud tilsløret, og verdslig makt styrte kirken fra da av. Det er også årsaken til forvirringen som vi debatterer her. Vi burde vite hvem vi tilber, det er Faderen med Sønnen som formidler av all sannhet, forsoning og frelse. I dette familiforholdet inngår vi som Guds barn, Faderens åndebarn - da blir Sønnen vår eldste bror.
Vi burde kjenne hvem sin slekt vi tilhører gjennom troen.
I Bibelsk leksikon står det også at Ishtar kalles månens datter "... " Hahtor, Byblos gudinne, var en månegudinne med kuhorn, og i denne skikkelse har hun kommet til Egypt allerede i de eldste dynastiers tid og har smeltet sammen med gudinnen Isis. I denne kulten har den katolske Mariadyrkelsen en av sine røtter, står det. Afrodite er grekernes gudinne ... osv.
Alt henger sammen, ser det ut til. Interessant, synes jeg. (Har en bok som heter noe sånt som Mennesker og guder gjennom 5000 år.)
I misjonsbefalingen skulle vi gå ut og gjøre noe. Være Guds representanter i være naboers liv. Bibelen er et en samling av insisterende metoder vi kan prøve ut i vår kultur. Vise Kristi sinnelag. Ikke la oss forvirre av gude varianter elle tekniske feil. Gud.er kjærlighet. La oss vise hverandre hvordan vi gjør det i praksis. Troen må sitte i beinene - ikke i hode.
Så står det vel også at Guds rike er innen i eder, og det prøver jeg å leve etter ... her og nå, blant medmennesker.
Bloggen min er full av veiledende opplysninger med begrunnelser, men jeg har også skrevet navnet tydelig mange ganger. Det er bare å lese.
Med vennlig hilsen Svein-Ole
Mye spennende å lese her :-) Men med hvor stor grad av sikkerhet slår man fast at de ulike guder er de samme og står i de og de relasjoner? Just askin'
Bibelen er skremmende lesing om man tar på seg de kildekritiske brillene. Historiene man finner - navnene man bruker - hendelsene er ikke bare fortalt i GT eller evangeliene. Gamletestamentetes JHWA presenterte seg selv som om han var fra Egypt, Sinai eller stedet Seir ( Hosea 13,4 / Dom 5:4-5 / 5.Mos 33:2 ) . Så her er opphavsretten til historiene som bør undersøkes. I GT brukes det over 50 forskjellige navn på vår sekkebetegnelse "Gud". Av henging av historiens behov ( Fedrenes Gud , Jobs 5 Guder ( Ødeleggende, kriminelle, fraværende , meningsløse og veldige ) . Israelsfolkets 3 guder om håp i babilon Utfrier, frelser og skaper . Davids poetiske Guder - levende , sovende - høyeste. El-Shadai er guden fra det store fjell. Det er et fjell som kalles det store fjell ikke langt fra Ur i Kaldea.. Slik kan man forsette å se alle Gude bildene som hentes inn fra omgivelsene. Som f.eks Baal historien med alle El-* gudene sine kjenner vi til ( El-Olium, El-Rai, El-ouim,,El-ohole og El-Bith ) ( Baal religionens teologi finner vi igjen i Krisendommen om man ser på den delen av vidreutviklingen).
Det nye testamentet er ikke bedre Markus evangeliet er tidløst og evig - slik som Paulus sine menighetsbrev. De ble brukt av flere religioner en det vi endte opp med som "kristendom". Her beskrives Jesus som jødenes messias - men for alle. Matteus , Lukas og Johannes pynter på Markus med "selot" historier. Før Jesus dukket opp i Markus var han den 14. kjente Messiaser som kom til Jødefolket med sine nedskrevne historier . Mange av disse vandrehistoriene finner vi igjen i Matteus , Johannes og Lukas. I tillegg til dette finner vi mange histoier om Menneske sønnen "Mithra" , myten om Dionys-Osires finner vi mye av i evangeliene. Skal man se på resten av NT som "Pastoralbrevene" til "Paulus den andre" er de skrevet i en annen dialekt og med et annet Gudebilde. Det er få som tror at "apostelbrevene" er skrevet av apostelene - men er teologiske/polititiske bøker som er bygd inn med en hensikt.
Så det å lese bibelen og lukke øynene for innflytelse fra omverden kan det virke som at historiene om "Gud" i bibelen har fått inspirasjon fra de eksisterende religioner i området i samtiden kan være mulig - uten at kilden er oppgitt.
Men gjennom det hele gir historiene en mening. Gud er kjerlighet. Vi mennekser tenker for lite på hverande og mest på oss selv. Derfor må vi lære av de alle historiene som har blitt tattvare på. Ta vare på hverandre og vise at vi er villige til å dø for vår oppfatning av Gud . Det er tro.
Inn i Bibelen kommer en Abram fra ur i Kaldea. området. Abram tok med seg troen på El Shaddai (skaperguden) og Jehova (Krigsguden) og Tehom (saltvannsgud) , Mot (dødsguden) fra Ur i Kaldea.
Guden El Shaddai velger seg ut Abrahams barn til sitt folk. ( 1.Mos 17 )
Guden El Shaddai treffer vi bare igjen i Jobs bok og NT.
Guden Tehom treffer vi igjen i skapesberetningen, Noah historien og når Moses deler havet.
Guden Mot treffer vi igjen som den personifiserte død i ( Dødsguden i Jes 9:21 , Hos 13:14 )
Guden i Mose-budene begrenser tilbedelsen til kun Jehova (krigsguden) , ikke El Shaddai, Mot, Tehom eller noen andre 7 Gudene i Ur i Kaldeas gude verden.
Menneske-sønnen Jesus tar over og får all makt fra sin El Shaddai.
Så skal man dele opp gud slik blir det.litt mer komplisert ja.
Så det å lese bibelen og lukke øynene for innflytelse fra omverden kan det virke som at historiene om "Gud" i bibelen har fått inspirasjon fra de eksisterende religioner i området i samtiden kan være mulig - uten at kilden er oppgitt.
Men gjennom det hele gir historiene en mening. Gud er kjerlighet. Vi mennekser tenker for lite på hverande og mest på oss selv. Derfor må vi lære av de alle historiene som har blitt tattvare på. Ta vare på hverandre og vise at vi er villige til å dø for vår oppfatning av Gud . Det er tro
Kjell, det ser ut som du er sprenglærd på Gudsoppfatninger og historier rundt tekstene i GT! Om dette er teologi eller ikke tør jeg faktisk ikke uttale meg om, men hvis dette er fagteologi så beklager jeg å si det, men da er dette teologi på sitt verste!! Dette undergraver GT og skaper full forvirring om hvem Gud er, og hvem og hva som er andre guder.
I disse spørsmålene gir jeg et råd: Hvem er det Jesus omtaler og snakker med som sin Far? Studer hvilke historier og hendelser Jesus selv refererer til. Deretter kan det studeres hvilken Gud apostlene omtaler, refererer til og ber til. Dette er samme Gud!
Ref. Ef. 4
4 én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,
5
én Herre, én tro, én dåp,
6 én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.
Tar man frem Abrams gudebilder. Er Jesu far El-Shaddai ikke Jødenes krigsgud JHWH. Men hvilke treenig gude bildet som Mithristen Konstantin la gunnlaget for i sitt NT er en helt annen diskusjon.
Treenighetsdogmet sier ikke at de er samme person. De er samme Gud. Gud er én. Èn Gud, tre personer.
Dette har man funnet er resultatet av Bibelens samlede vitnesbyrd.
Men det finnes grupper som ikke tror dette. For eksempel ganske store Jesus Only-kirkesamfunn.
Takker for rettelsen. For mange år siden leste jeg et beskrivelse av treenighetsdogmet. Der kom det fram at én person uttrykte seg på tre forskjellige måter. Jeg ble så forbauset, og nærmest skremt av hvor dårlig formulert det var at jeg la det fra meg hurtigst.
Så jeg tar nok feil og forsto det ikke slik det var ment, muligens. Senere har jeg ikke funnet den formuleringen, så jeg har trodd det jeg forsto det som jeg nevnte det.
Takker for rettelsen. For mange år siden leste jeg et beskrivelse av treenighetsdogmet. Der kom det fram at én person uttrykte seg på tre forskjellige måter. Jeg ble så forbauset, og nærmest skremt av hvor dårlig formulert det var at jeg la det fra meg hurtigst.
Så jeg tar nok feil og forsto det ikke slik det var ment, muligens. Senere har jeg ikke funnet den formuleringen, så jeg har trodd det jeg forsto det som jeg nevnte det.
Det er fint vi er enige! Ja, det finnes vel ulike forklaringer på de tre personene i guddommen. Og mange gode kristne har nok hatt problemer med de mer filosofiske utlegningene i den athanasianske trosbekjennelsen.
Men nå skal vi snart igjen feire underet: Gud fødes som en liten baby, fortalt i verdens vakreste beretning.
:-))
Stadig vekk ser eg teologar på liknande velmeint og pedagogisk vis skal redda oss frå å måtta tru på Gud i Det gamle testamentet. Jesus, derimot, hentar all sin legitimitet, identitet og autoritet frå nettopp den heilt nære relasjonen til gamaltestamentets Gud. Derfor vert det ubegripeleg korleis fagteologen kan formidla eit så lite integrert Gudsbilete at «guden i fortellingen om Noah» vert ein gud med liten g som kristne fritt kan velja vekk.
Så eg framfører eit lite hjartesukk: denne teologien verkar så oppstykka. Det er tid for å ta vare på dei verkeleg store forteljingane.
Så sant. Så enig. Det er en ulykke for Guds menighet at kirken har distansert seg fra sin fjellgrunn. Et hus bygget på sand vil ikke kunne bestå uvær og tidens tann.
Sidan eg ikkje trur på Gud, kan eg ikkje skriva "vår".
Men Noahs Gud Allah (med mange navn) er og jødane sin Gud. Kristne rotar det litt til ved å blande to andre element inn i gudsbiletet. Så Israels Gud (Allah/Jahve) blir vel fornekta av mange kristne?
Nå mener jeg bestemt at det er deg som "roter det litt til her". Det er ingen tvil om at når kristne omtaler Gud, så ligger det i hele den kristne, og i Bibelens kontekst at det dreier seg om Israels Gud. I skriftlig form brukes det stor forbokstav for å markere at det er en bestemt Gud det dreier seg om. Det finnes mange guder, men bare en Gud. Den hebraiske formen for Gud er: Elihu, og den arabiske formen er Allah. Selv om det er en viss språklig likhet her er ikke Elihu (Gud) og Allah (Gud) identiske. Allah er Islams Gud, og har aldri vert Israels Gud.
Moses fikk på spørsmål til sin Elihu om han kunne få et egennavn å gi til folket. Svaret han fikk var JAHVE, som betyr JEG ER. Et lite hjelpeverb som likevel dekker begrepet om evighetens Gud.
Å blande sammen (Allah/Jahve) som du gjør her er nå i hvert fall rot.
I allahs fall, ha et godt nytt år. (:-)
