Verdidebatt

I krig tier loven

NRKs serie om Vietnamkrigen er en påminnelse om kraften i og forutsetningen for 68-opprøret.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

NRKs serie om Vietnamkrigen er besettende interessant og til å få forstand av. USAs ugjerninger i denne krigen, som serien godt dokumenterer, preget uunngåelig min generasjons oppfatning av verden med varig virkning.

At ugjerningene var minst like store på motsatt side, dokumenteres også godt. En viktig årsak til at supermakten USA aldri kunne vinne en krig man i utgangspunktet trodde skulle være avsluttet på en uke, var den dødsforaktende fanatismen som det kommunistiske regimet i nord førte den med.

Ikke om territorier. Vietnamkrigen var ikke en krig om territorier. Tap og vinning ble ikke målt i erobringer, men i antall døde. Til stigende forskrekkelse for verden kastet Nord-Vietnam nye titusener av ungdommer inn i krigens kjøttkvern for hver massakre USA utsatte regimet i nord for. Kilden syntes uuttømmelig. Derfor ble også krigens morderiske spiral så uhyggelig og dødstallene astronomiske.

Den morderiske fanatismen til regimet i nord ble helt klart underkommunisert den gang, uten at jeg dermed vil si at USAs ugjerninger ble overkommunisert. Tvert imot. Det skjedde langt grusommere ting fra det hold enn vi langhårede hippier som gikk i tog mot Vietnamkrigen hadde fantasi til å forestille oss, og som først nå kommer frem etter at historikere har kunnet ta fatt i materien med kjøligere temperament.

Det som derimot ble klart underkommunisert, var hvor korrupt og gjennområtnet regimet i sør faktisk var.

Tull om sekstiåtterne. Neste år er det 50 år siden 68-opprøret i Paris, og det kommer til å bli skrevet mye tull om sekstiåtterne. At 1968 var et paradigmeskifte på mange områder, er det ingen tvil om. Men i vår historieløshet glemmer vi bakgrunnen. Uten Vietnamkrigen hadde det ikke blitt noe opprør. Andre motiver spilte selvsagt også inn. 68-opprøret hadde også med foreldregenerasjonens svik i etterkrigsoppgjøret å gjøre (Tyskland), med kolonialismen (Frankrike) og en rekke andre bakenforliggende forhold.

Men den virkelig motiverende kraft til å gå ut i gatene med bannere, var USAs overgrep i Vietnam. Det var de daglige TV-
bildene fra slagmarken og den hule retorikken om «peace with honor» fra USAs skurkaktige president, Richard Nixon, som drev oss ut på gatene.

Da Nobels fredspris ovenikjøpet ble tildelt representantene for de to sidene i krigen som begge hadde gjort seg skyldige i uhyrlige krigsforbrytelser mot sivile, Le Duc To og Henry Kissinger, følte vi at begeret var fylt. Førstnevnte hadde i det minste vett til ikke å ta imot prisen. Kissinger kom alene til Oslo og ble bejublet av Nobelkomiteens leder, Aase Lionæs.

Linjene derfra og til i dag. Det er synd å si at man nesten blir fylt med nostalgisk lengsel av denne TV-serien og tenker O ungdomstid!

Men dette er faktisk TV-seriens sterkeste side: Den forteller ikke historien som fjern realitet, men forbinder det som skjedde i Vietnam med parallelle hendelser i USA og Europa, og fører linjene derfra og frem til i dag.

Vietnamkrigen var en krig uten mening og der ingen ting – absolutt ingen ting – ble oppnådd, men den forandret likevel verden helt grunnleggende.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt