Verdidebatt

En faste til vekst

Om jeg skal tilbake til Facebook, må jeg finne ut hvordan jeg skal være til mindre besvær og mer til nytte. Både i møtet med meg selv og andre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har flyttet omkring mye i mitt liv og har følgelig venner og ­bekjente fra mange steder og mange livs­epoker. Blant mine Facebook-­venner er det folk jeg er oppriktig glad i, folk som gjør meg klokere, folk som utfordrer, og noen som forskrekker og forarger.

Jeg berikes på Facebook av betryggende enighet, irriterende uenighet, og mye nødvendig nyansering.

Innblikk i merkedager

Jeg får innblikk i menneskers liv i viktige øyeblikk. Flere ganger har venner og tidligere ­kollegaers dødsfall vært annonsert på Facebook.

Jeg får vite om inngåtte partnerskap, vielser, nye barn, flytting, nye ­utdannelser, jobber, gledelige ­stunder. Jeg har glede av å se bilder av bord ­dekket til fest, smilende fjes på steder jeg gjerne vil besøke.

Jeg kjenner ofte en impuls til å strekke meg inn i skjermen og gi folk en klem.

Men mange av mine Facebook-­opplevelser sliter på meg. Jeg ­svinger gjerne mellom raseri og avmakt over alle verdens problemer. Jeg får dårlig ­samvittighet over ikke å ta meg mer av venner som sliter med samlivs­problemer, vanskelig økonomi, ­usikkerhet på ­jobben, og sykdommer.

Jeg er skrekkslagen over tanken på alle dem som ikke deler av livet sitt på Facebook, som trekker seg tilbake og lider i stillhet.

Som forvirrer meg

Jeg leser om dagsaktuelle saker som forvirrer meg, men som jeg føler jeg burde vite noe om.

Jeg er stolt over at jeg har Facebook-venner i et stort mangfoldig miljø som belyser ting fra helt forskjellige steder, men jeg drives til vanvidd over konspirasjonsteoriene, slurvete tenking, generalisering og fordommene.

Samtidig som jeg blir stadig mer ­urolig over at jeg kanskje til tider bidrar til nettopp det jeg fortviles over.

Jeg plages over at folk altfor ofte ­kaster verbale håndgranater mot hverandre, godt skjult bak sine egne tastaturer, men jeg må erkjenne at jeg ofte er klar til å kaste mine egne.

Gode miner til slett spill

Det jeg misliker mest hos meg selv, er misunnelsen. Folk skriver og legger ut ting som jeg skulle ønske jeg fikk til, som jeg føler jeg burde ha skrevet hvis jeg bare tok meg tid, var flinkere, grundigere, hadde større engasjement om.

Da gjør jeg gode miner til slett spill og klikker «like», skriver opp­muntrende ord, og håper at det virker over­bevisende.

Så føler jeg meg som et dårlig ­menneske som hverken presterer alt jeg vil eller er storsinnet nok til fullhjertet å applaudere dem som gjør det, og så føler jeg meg falsk som later som jeg gjør det.

Malplasserte følelser

Jeg blir for­bannet over all verdens urett, men føler avmakt over at jeg ikke gjør nok med det. Jeg paralyseres av alt dette. Det blir for mange malplasserte følelser.

Jeg bør jo tilbake. Jeg har fått vite at mine bidrag faktisk verdsettes, og jeg bruker Facebook til å holde orden på arrangementer og forbindelser som er viktige for meg.

Men jeg må bli bedre til å ­filtrere det jeg leser og til å regulere mine ­reaksjoner.

Jeg må ha et klarere formål med det, og bedre kjøreregler for meg selv. Jeg må bli bedre, stadig bedre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt