Underlige konklusjoner

I torsdagens Vårt Land (26. oktober) skriver førsteamanuensis Elisabeth Tveito Johnsen at hun mener det er viktig å gi min bok Bibelfortellinger for barn faglig oppmerksomhet, og at hun vil lese boken i dagene fremover. Begge deler gjør meg stolt og glad. Jeg håper hun vil skrive en artikkel senere med et mer helhetlig syn på boken, sett med en barne­bibelforskers øyne.

Elisabeth Tveito Johnsen har per dags dato kun lest min fortelling om Noah med familie, og med overskriften «Vann over hodet» har hun vel funnet sin måte å holde meg og mitt lekmannssyn nede.

Klare anbefalinger. Jeg får det klare råd at jeg burde konsultert fagteologer før jeg bega meg ut på dette vanskelige feltet. Til det vil jeg svare at selvsagt har både jeg og J.M. Stenersens forlag konsultert fagteologer, men teologer er, akkurat som barn, ikke en ensartet gruppe. Det er ikke alle som tenker som Tveito Johnsen. Hun skriver at jeg da hadde sluppet den misforståelse at barn trenger å be til den Gud som skildres i Mosebøkene. Igjen trekker hun, for meg, underlige konklusjoner.

Jeg har med utgangspunkt i Noah-fortellingen, i et innskudd, forsøkt å ta opp nettopp det at det er lov å være uenig med sin Gud. Hele Bibelen er full av fortellinger om mennesker som er sinte på Gud, eller som krangler med Gud. Jeg forsøker å inspirere til å tenke, til å være uenig, til å opponere mot det som føles urettferdig, men jeg forsøker samtidig å si noe om kompleksiteten i det at ett menneskes behov er et annet menneskes problem. Jeg pålegger på ingen måte barn å tilbe et gammeltestamentlig gudsbilde.

Vektlegger kjempene. Tveito Johnsen mener at jeg vektlegger kjempene i fortellingen for mye, og at jeg skildrer dem for skummelt. Ja, der er vi rett og slett uenige. Det står lite om kjempene i bibelteksten, men de er der. Alle barn jeg har fortalt historien for, interesserer seg øyeblikkelig for kjempene når de nevnes. De vil vite mer. Var det mange kjemper på jorden? Hvor høye var de? Hvordan så de ut? Hva drev egentlig disse kjempene med?

Min erfaring er at barn liker spennende fortellinger, og at de tåler mye når det fortelles om troll og kjemper. Dette ­finnes det jo veldig mange eksempler på, fra Ridder Cato med det forstenede hjertet hos Astrid Lindgren, til Harry Potters skumle univers.

Målgruppen for min bok er fra fem år og oppover. Jeg skriver i forordet at femåringen kanskje først og fremst vil ha glede av tegningene, reglene og sangene og så etter hvert av fortellingene. Jeg leker med ord og benytter masse humor. Jeg mener dette myker opp fortellingen for barn.

Blir borte. Bibelfortellingene er i ferd med å forsvinne fra folks bevissthet. Nye generasjoner kjenner ikke til Sakkeus og Bartimeus. De av oss som mener at vi er i ferd med å miste noe vesentlig, må prøve å gå nye veier hvis fortellingene ikke helt skal glemmes.

Jeg har lyst til å si en ting til om rådet jeg får om at jeg burde lyttet mer til fagfolk og bibelforskere i min fortelling for barn: Verden er allerede full av kjedelige barnebibler skrevet av fagfolk. Jeg velger å snu rådet på hodet; fagfolket burde for lengst valgt å lytte mer til kunstnerne når det gjelder formidling av bibeltekster.